Torkel Sauer

Datoen var 17.februar 2015 og Oddvar Hellan, NJJK, og Geir Åstorp Reehorst, Ippon JK, var så heldige å få møte Torkel Sauer i hans hjem i Oslo. Det ble noen hyggelige timer med mye snakk om judoens historie i Norge.

En pioner i norsk judo, NJF æresmedlem og 6.dan

Torkel var med i den første gjengen, ‘The inner circle’ eller ‘The gang’, sammen med bl.a. Henrik Lund, Per Ombudstvedt, Svein-Erik Engebretsen,  ‘Nutski’ Olav Knutsen og Harald Førland som møttes på en jiu-jitsu kurs hos Sam Melberg på begynnelsen av 1950 tallet.
De fikk lov til å trene judo på instituttet til Sam Melberg fordi de også var med og instruerte i jiu-jitsu.
Denne gjengen startet etter hvert klubben Norsk Judo og jiu-jitsu klubb, NJJK uoffisielt i 1951 og offisielt i 1960, og Norges Judo Forbund, NJF, i 1967.

Torkel deltok på sommerleirer i Danmark på 1950 tallet og ble gradert på disse leirene. Torkel tok blått, 2.kyu, i 1954. Kortet under viser dette og er underskrevet av Kawaishi, fransk judo sin far og 7.dan, på et fransk graderingskort.

Fransk graderingskort-side 1 - Torkel Sauer   Fransk graderingskort-side 2 - Torkel Sauer

Graderingskort-NJJK- Torkel SauerBrunt, 1.kyu, fikk han i 1955. Eksaminator her var Robert Marchant, 3.dan fra Frankrike.
Til slutt tok Torkel det sorte belte, 1.dan – 3.august 1956. Eksaminator var Ichiro Abe, 5.dan – senere 10.dan, han var i mange år Kodokan sin offisielle representant i Europa. Denne 1.dan graden er registrert ved Kodokan. Graderingskortet er denne gangen dansk.  Torkel forteller at han måtte vise nage-no-kata til denne graderingen.

2.dan tok Torkel 10.september 1959 og 3.dan 14.august 1962, begge med Robert Marchant som eksaminator, graderingene foregikk i Oslo.
På NJJK sitt 20 års jubileum 12.oktober 1980 ble han tildelt 4.dan honorært.
Carl August Thoresen møtte Abe i 1988 på Kodokan og han husket spesielt den høye lyse Torkel Sauer som fremragende judoutøver. Torkel ble meget glad for å høre dette av Carl A. etterpå.

Under vises det siste graderingskortet til Torkel og endelig et på Norsk, NJJK sitt graderingskort. Graderingene her er overført fra de gamle og underskrevet av Henrik Lundh.

Graderingskort-NJJK-Nytt-side 1- Torkel SauerGraderingskort-NJJK-Nytt-side 2- Torkel Sauer

Diplom æresmedlem NJF 2003 - Torkel SauerTorkel hadde flere verv i Norsk judo, bl.a. var han den første Presidenten i NJF i perioden 1967 til 1969. Torkel ble æresmedlem i NJF i 1974.

Torkel deltok også på sommerleirene der Gleeson var trener, 5.dan og engelsk rikstrener for British Judo Association (BJA) – senere tildelt 9.dan.
Disse sommerleirene var på Romerike folkehøyskole i 1967 og 2 år på idrettshøyskolen 1968/69. Og til slutt på landbruksskolen på Ås, 1970/71.
Det var Torkel som kontaktet Gleeson første gang via en annen judobekjent, Carl August Thoresen og John Burr (?).
Torkel besøkte og trente flere ganger i Budokwai i London, Europas første judoklubb, stiftet i 1918. Det var viktig å få inspirasjon fra utlandet den gangen.

Henrik Lundh hadde en hytte i Nordmarka i Oslo og her var Torkel og flere med på skiturer. Han og Henrik hadde mye med hverandre å gjøre på denne tiden.

Torkel var en av de første i Norge som tok på seg dommergjerningen og brukte sin erfaring fra de mange leirene han deltok i og besøk i utenlandske klubber som grunnlag til dette. Dommerkurs kom i gang noen år senere. Torkel var med Olle Edeklev til Finland på dommerkurs sammen med Atle Lundsrud, Gunnar Foss og Carl August Thoresen ca. 1970.

Hvert år den 7.januar (Henrik Lundh sin fødselsdag) møttes en del personer hjemme hos Henrik. I 1983 dannet de det norsk dan-kollegium på dette møte. Torkel var med her og ble den første formannen. Referat fra dette møte er å finne i Norsk judo nr. 5-6 fra 1983.

Diplom æresmedlem NJJK 1970 - Torkel SauerTorkel var medlem i NJJK i mange år og er æresmedlem i NJJK (1970). Han har bl.a. vært formann i NJJK i noen år.
Men på 1990 tallet gikk han over til Oslo judoklubb.

Det finnes en artikkel om Torkel Sauer i Norsk judo nr. 6 fra 1985. Her er det flere detaljer om Torkel.

Under kan bl.a. diplom for 5.dan (2006) og 6.dan (2012) sees. Her vises også Hodnes hedersdiplom fra 1985. Disse diplomene m.fl. henger på veggen hjemme hos Torkel sammen med judobilder.

Diplom 5-dan 2006 - Torkel SauerDiplom 6-dan - Torkel SauerDiplom Hodne - 1985 - Torkel Sauer

Torkel har betydd mye for norsk judo i de mange årene han var aktivt deltagende i forbund, komiteer, klubb, sommerleirer, dommervirksomhet, mm.. Han, med flere, la et godt grunnlag som vi i dag må verdsette og bygge videre på.
Han var en omtenksom og vennlig mann som kun tenkte og gjorde det beste for norsk judo. Vi trenger flere av hans kaliber.

 

Verdensmesterens møte med meg!

Dette er en godt skrevet artikkel som tåler enda en gjengivelse. Artikkelen har tidligere stått i NJJK sitt klubbblad (nr.1-1976), Norsk judo (nr.2-1980 og nr.3-4-1984) og EM-avisa fra 1985.
Arild var en av de tidligste medlemmene i NJJK, begynte i 1970, og er presentert i Hajime nr. 2 fra 1973. Den gangen hadde Norsk judo flere gode tungvektere, bl.a Erik «Lillegutt» Haugen, Jan Jansen og vektløfteren Eivind Rekustad var på matta i de dager.
( Red. anm. )

SEKUND for SEKUND

Arild-Berg---Verdensmesterns-møte-med-meg,-sekund-for-sekundav Arild Berg

Det var i de dager i oktober 1975 at jeg fikk oppleve noe som ikke alle judokas får oppleve – nemlig det å være deltager i et verdensmesterskap i judo.

Trekningen ga som resultat at første kamp i Åpen klasse skulle gå mellom verdensmesteren fra 1973 Ninomaya fra Japan  — og meg – fra Norge.

Det er vel unødvendig å si at denne trekningen gjorde sitt til at nervene – og da spesielt de som satt i mageregionen – begynte å snu og vrenge på seg på en litt merkelig måte, slik at jeg pr omgående av mine norske «venner» ble døpt «Toalettinspektøren».

Kampdagsmorgenen opprant med sol og sang over Wien, hvor mesterskapet gikk, og jeg hadde selvsagt sovet som en «stein» hele natta. Inntrykkene for den nær forestående kampen strømmet imidlertid ganske snart på igjen, og det var nok ikke noen særlig «munter» kar som troppet opp ved frokostbordet, nei. Og så alle de gode rådene da! Det var utrolig hvor mange teoretisk glimrende ideer som ble gitt på hvordan «gamle-mestern» skulle slåes, men det var tydeligvis svært få som bekymret seg over at det var jeg — som skulle overføre de teoretiske ideene til praksis.

Etter registrering og frokost dro vi ut til «Stadthalle». Jeg startet opp med oppvarmingen med en gang, og etter en tid begynte svetten å sile. Åjo, her skulle nok japaneren få klar beskjed om hvor Norge lå på kartet. Tre minutter før jeg skulle inn på matta inntraff en merkelig situasjon. Det var det østerrikske Røde Kors som kjørte inn en rullestol i hallen – og da skjønte jeg at nervekrigen var i full gang – stakkars japaner.

Tiden var inne, og her er referatet av kampen – sekund for sekund:

1. sekund: Jeg grep tak i Ninomaya uten en mine – og han så på meg med skrå øyer, med tydelig nervøsitet i blikket.

2. sekund: Detta var ikke rare greiene, tenkte jeg, og tro til i en kata-guruma.

3. sekund: Jeg kom elegant ned – og tenkte – at nå, nå kommer’n etter.

4. sekund: Han kom ikke, dessverre.

5. sekund: Jo, han kommer allikevel! — og nå tenkte jeg, nå blir det bakkekamp. Jeg gjorde meg klar til å vise’n et par «spesialtriks».

6. sekund: Nei, han var nok ikke interessert. Han hadde nok sikkert fått informasjoner om mine bakkekampbravader av sin leder, tenkte jeg.

7. sekund: «Matte» – lød stemmen fra mattedommeren – og vi reiste oss opp.

8. sekund: «Hajime», lød stemmen igjen – og vi var igang med kampen igjen. Jeg så på min motstander. Det var tydelig at han hadde strammere «auer», og at nervøsiteten begynte å ta overhånd.

9. sekund: Nå gjelder det, tenkte jeg – sugde tak i gubben – og tenkte at nå skal du få se hvordan vi masserer motstandere oppe i gamle Norge.

10. sekund: Men – jeg stusset. Var det virkelig en så sterk mann jeg hadde tak i bare for et øyeblikk siden ??

11. sekund: Motstanderen min fikk tydeligvis ny glød, men han hadde nok ikke regnet med den behandlingen jeg hadde tiltenkt ham.

12. sekund: Tre raske sidestepp – og jeg tenkte at nå – nå er jeg kommet virkelig i «siget».

13. sekund: Jeg dro litt i gien hans, og lurte faktisk på om den kanskje var limt på’n.

14. sekund: Jeg krøket meg ned – og regnet med å gå dypt inn i angrepet. Jeg kjente han stivna til, og faktisk ikke greide å røre på seg – og langt mindre på meg.

15. sekund: Vel – det er andre som har tatt feil før – – – og denna gangen var det meg.

16. sekund: Osoto-gari ‘n kom, og sammen med den kom det bokstavelig talt en murvegg av en mann, mens jeg for i lufta fortere enn svint. Jaså, tenkte jeg, er det slik Wien ser ut fra lufta. «Ippon» skreik dommer’n på matta, og kampen var over. Jeg takket Ninomaya for kampen, og han på sin side lyste som en sol – han hadde jo fått borteliminert vekk sin aller farligste konkurrent.

Men det jo ergerlig med sånne partiske dommere – for jeg ledet da litt ????

Hentet fra Hajime, nr.1 – 1976.

 

I Norsk judo og nr.3-4-1984 og EM-Avisa fra 1985 ( Hamar ) står også denne historien, men her har Atle Lundsrud, som var landslagstrener og leder for de norske deltagerene, skrevet et tillegg som gjengis her:

Arild holder en kjekk og optimistisk tone i sin innledning i forbindelse med oppvarming etc., men det var en smule annerledes. Først og fremst fordi Aril var nesten stum i to dager, noe som er meget uvanlig når det gjelder ham. Når han endelig snakket, var det under tribunen like før vi skulle inn.
«Jeg tør ikke gå inn jeg, Atle».
Som lagleder prøvde jeg å friste ham med tanker om framtiden.
Tenk når du sitter med barnebarna på kne, Arild, og forteller om da du nesten rundjulte verdensmesteren.
«Jeg tør ikke gå inn, jeg, Atle», gjentok den store fighteren. Da fikte jeg til ham to ganger med håndkleet. Arild så ulmt til meg. men akkurat da ble kampen ropt opp.
Ninomaya, Japan, rouge – Berg, Norvege, blance.
En mumling høres i hallen, den steg til brus, alle fotografer stormet over til «vår» matte, alle trakk opp kameraene, alle så fram til årets judobilde.
En tom rullestol ble ganske riktig trillet inn i hallen.  Arild så den heldigvis ikke, da hadde jeg vel aldri fått ham ut på matta.
Kampen begynte, Arild var frekk nok til å angripe først, men hans beskrivelse av de 16 sekunder er så maksimalt utnyttet, så jeg går over til å fortelle om tiden etter kampen.
Arild hadde fått talens bruk igjen, og de som kjenner ham vet hva det vil si, attpåtil skulle han ta igjen for to dagers taushet.
Han gikk en kamp til pá grunn av rekvalifikasjon, men det ble et nytt tap, uten at motstanderen var så mye bedre. Det var en belgier, tror jeg. Vi nærmet oss finalen, den gangen var det anledning til å stille med to mann i hver vektklasse, og det endte som det pleide i den tiden, to japanere i finalen – Ninomaya og Nemura.
Jeg har sett mange EM og VM, mange finaler som har lett for å bli kjedelige, det står for mye på spill. Men, maken til denne finalen kan jeg ikke huske. Maksimalt kjedelig, de så ut som to fotballspillere som holdt hverandre, sparket hverandre uten ball.
Da kom det fra Jan Jansen, den andre tungvekteren vår: «Arild, var det han du tapte mot? Hvordan kan du tape mot noe sånt? Han kan jo hverken judo eller fotball – nei, ærlig talt, Arild !»
Da dommeren ga Nemura seieren, kom det tørt fra Jan: «Arild, du møtte en eks-verdensmester»
Arild var tilbake på jorda igjen, stemningen i troppen var som vanlig. Vi toget ut av hallen og innvaderte «Schumankeller», vårt stamsted. Jan bestilte dobbel porsjon, alt var normalt igjen.

Ps: Arild, dette er ikke skrevet for å være slem, men jeg synes storyen krevet en smule balanse.

PS-2: Et svensk judoblad sakset artikkelen og føyde til at «bare en norrmann kan få så mycket ut av en kvart minut».

 Her ser du mer om Arilds motstander, Kazuhiro Ninomiya,  fra Wikipedia.

Kata i Norge

Den 2.februar 2015 har Carl August Thoresen, 4.dan, utgitt en bok:
Judo – kataer.
Innføring i Kodokan’s kataer for å øke innlæringen og forståelsen av Judoens prinsipper

Den kan lastes ned via denne siden:
www.judo.no/utdanning/judo-kata/

Men hvordan startet det hele – katatrening i Norge ?

For å oppnå dan grader måtte en i begynnelsen gradere seg i utlandet, og de første med 1. dan i judo var Henrik Lundh, Torkel Sauer og Per Ombudstvedt som ble gradert i 1956 i Danmark av Ichiro Abe som da var 4. dan ( ref. Judo historie i Norge av Carl A. Thoresen ).
Vi kan da anta at kata var en del av graderingen og at disse 3 herrene lærte seg kata på treningsleirer og samlinger i Danmark og vi vet at Torkel måtte vise nage-No-kata til sin 1.dan gradering i 1956.

Noe senere var Hans Petter Andreassen på diverse treningsleirer i utlandet hvor det ble undervist i kata. Han har også trent kata med Henrik Lund, Katame No Kata var noe Henrik kunne godt.
Hans Petter deltok, ofte sammen med Kent Westerby og Bjørn Solheim,  i mange år på den tyske judo sommerskolen / leiren på 1970 tallet og lærte seg kata. Han graderte seg også til 3., 4., og 5.dan i Tyskland.

Dag Hodne, NJJK, trente kata med Torkel på begynnelsen av 1970 tallet og frem mot sin gradering til 3. dan i 1977 og  senere mot sin 4.dan i 1982.

Svein Gårdsø, Sandefjord judoklubb, viste Itsustu no kata, uke var Frank Evensen, til en gradering. Den lærte de ved å se i bøker. De graderte seg 16.november 1991 til 4.dan og viste her 3 kataer. Se artikkel om dette i Judo Magasinet nr.1 fra april 1992. Teknisk komite,TK, bestod denne gangen av leder Per Arne Grime og medlemmene Gunnar Røsberg, Roald Nerli, Kjell Arne Kristiansen, Axel Hopstock, dessuten var Dag Hodne invitert som sensor.

Olle Edeklev, fra Sverige,  underviste i Kata på NJJK sin sommerleiren i 1974 på Møvik ved Larkollen.

Hans Badertscher, OSI, startet med katakurs, 8-9.november 1974  og deretter 30-31.oktober 1976 og 10-12.juni 1976.
Vi vet også at Axel Hopstock jr. og Petter Lind, begge fra MJC, avholdt et katakurs i Bergen 18.-20 mai 1979.

Instruksjonsfilm for DAN gradring - Nage No Kata - 1985 - ForsideI 1985 laget NJF, ved Teknisk komite,  en ‘Instruksjonsfilm for DAN gradring  – Nage No Kata’ , kommentator her var Gunnar Grimstad fra NRK. Men var med i denne filmen – Det må vi lete videre for å finne ut.

I Judo Magasinet nr. 1 fra april 1992 er det det artikkel om kata-trening i Fredirkstad. Dette kom i stand i forbindelse med gradering til 2.dan og de hold på hver lørdag en periode. De hadde noe kunskap fra deltagelse på sommerleire og benyttet videre bøker og video.

Det var lite fokus på kata i forbindelse med gradering frem til og med 3.dan i 1970 / 80 årene inntil graderingsreglementet ble endret i 1991 ( eller før ?).
I graderingsreglementet fra 1975 var det mulig med ren kampgradering til 3.dan og de mange gjorde det. Men i 1991 reglementet  var dette ikke lengre mulig.

Noen har deltatt i konkurranser og disse må ha fått opplæring og trent kata til dette. Bl.a. deltok Gunnar Davidsson 2. dan, medlem og mangeårig leder av  av Tromsø Judoklubb, og Mads Gabrielsen fra Tromsø Judoklubb i «Fukuda inviational Kata Championships 1997» i San Jose i California og fikk 1.plass for sin visning av Ju No Kata.
Se mer om dette i Norsk Judo nr. 2 fra 1997.

Mye mer kan nok sies om kata-trening i Norge. Hvor har alle som i dag har en høyere dan-grad lært kata ?

Ronald Guttormsen og Tore Brenne i Levanger 2014I dag trenes det kata flere steder i Norge, bl.a. Rosie Evans i Tromsø / TSI-Judogruppa, Ronald Guttormsen, bildet til høyre, fra Stålkameratene og de ukentlig kata-samling i Nadderudhallen i Bærum ( hver onsdag kl. 20)  for alle judokas som er interesserte i å utvikle egne kata-ferdigheter, her er Kent Westerby hovedtrener.