Stikkordarkiv: Japan

Judodeltagelse i Sumo NM- 1996

Det første SUMO NM i Fredrikstad

Det var historiens første SUMO NM – i Fredrikstad (Arr: KBK) 1996. Det var Oddvar Wangberg og Tommy Skauen som var ansvarlig arrangør for mesterskapet.

Se programmet her:


Den første offisielle SUMO – VM var i Tokyo 1992. Norges Bryteforbund (NBF) stilte opp på sitt første SUMO- VM i Ryogoku Kokugikan i Tokyo 1995.
Deretter har NBF gjort det meget bra med Sumo – sporten i NM, Nordisk, EM og VM gjennom årene frem til idag.

SUMO NM - 1996 i FredrikstadSøndag den 3. nov. 1996 arrangerte Kråkerøy BK tidenes første offisielle senior NM for SUMO
bryting.

 

 

Fra judomiljøet stilte følgende utøvere: Margrethe Karlsen, John sørbo og Geir-Aage Jacobsen fra Asker, Fredrik Brenna Lund og Olav Åse fra Ippon, Ann H. Thygseth fra Sofiemyr, og Anders Lie fra Blommenholm.
Fra dommersiden i judomiljøet stilte Dag Hodne, Atle Lundsrud, Thor Kirkesæter, Svein Gårdsø og Tommy Aadal Olsen.

I Styre-/Komite- og administrasjonsinformasjon, SKA-INFO, fra NJF, nr. 2 1996 er dette nevnt, her finnes også avisklippet fra Asker og Bærum budstikke fra stevnet.

Fra Asker og Bærum Budstikke:

Judofolket i SUMO NM 1996

SOLID TYNGDEPUNKT: 212 kg Roy Fjeldbu sammen med vår lokale tropp på herresiden.
Fra venstre John Sørbo, Asker, Geir-Aage Jacobsen, Asker, Roy
Fjeldbu, Fredrik Brenna Lund, Ippon, Olav Ase, Ippon, og Anders Lie fra Blommenholm.

Stor idrett med tyngde Stor idrett i Fredrikstad. Våre aktive sto for idretten, Roy Fjeldbu for størrelsen. Geir- Aage Jacobsen fra Asker Judoklubb hadde oppskriften klar i møtet med Roy. Det gjaldt å
fleske til.
Se resten av referatet i Avisklippet er fra Asker og Bærum Budstikke, 6.november 1996, se her.

For de spesielt interesserte – dette var reglene for SUMO NM 1996, se her.

Fra wikipedia:
Sumo (相撲 Sumō), er en kampsport av japansk opprinnelse, hvor to brytere, eller rikishi, møtes på en sirkulær arena ca. 4,55 meter i diameter. Sporten har urgamle tradisjoner og er selv i dag fylt med ritualer og seremonier, og er kjent for blant annet utøvernes store kropper og høye vekt.

En sumokamp varer ofte bare få sekunder. Taperen er den som først presses ut av ringen, eller rører bakken innenfor ringen med en annen kroppsdel enn fotsålen.

 

 

 

 

 

Klipp fra Aftenposten 1950-1969

Det stod ikke mye i norske aviser om judo før 1970, men noe skjedde i tillegg til at Norges judoforbund, NJF, ble opprettet i 1967 og noen klubber ble stiftet.
Her er noe fra Aftenposten i denne tiden.

 

Judo folket dro tidlig på treningsleir i utlandet. Pionerene  var Torkel Sauer, Per Ombustvedt, Olav Knutsen, Harald Førland og John Rotschild. Dette ble annonsert i Aftenposten 3.august 1955:
Judobrytere på leir - 3 august 1955
Her kan du se referat fra leiren i Aftenposten 24.august 1955.

 

Sam Melbergs institutt var en viktig del av judo i Norge på 1950 tallet. De annonserte i Aftenposten regelmessig.
Under er annonsen fra 1956:Sam Melbergs institutt - 1956

 

St Hanskveld 23 juni 1956St.Hans i 1956 var det judo oppvisning
( hvem var med her ?) :

 

 

Oppvisning Frognerparkeen-bilde - 8 juni 1963
Politiet kunne noe judo og hadde oppvisninger. Her er en artikkel fra en opppvisning  i Frognerparken – 8 juni 1963.

Kan det være en spektakulær kata guruma vi ser på bildet ?

Se pdf-dok:
Oppvisning Frognerparken – 8 juni 1963

 

 

OLY-TOKYO 1964En stor begivenhet i judo sammenheng som må nevnes er OL i 1964, arrangert av Japan i Tokyo.
Judo med for første gang og avisene i Norge var nok ikke så godt kjent med østens mange kampsporter.
Japan tok 3 gull og Nederland ett gull, i åpen klasse ved Anton Geesink.
Her er noen klipp fra OL og tiden før, se pdf-dok.: OL 1964

 

NJJK søkte inspirasjon og arrangerte en vennskapskamp mot Budo judoklubb fra Gøteborg.
Vennskapskamp NJJK - Budo Gøteborg - 26 mai 1965De mente dette var av almen interesse så de satt inn en annonse i aftenposten den 26. mai 1965. De tok også inngangspenger, hele 2 kr:

 

Den 19.februar 1966 skrev Aftenposten en stor artikkel, ved Rie Bistrup, om sitt besøk hos NJJK i lokalene på Halling skole.
Aftenpost NJJK - Bilde - 19 februar 1966
Torkel Sauer, Øivinn Tveter og Olav Kuntsen var da sentrale personer i judo Norge.
Artikkelen sees her som et pdf-dok: Atftenposten hos NJJK i 1966.

 

Japansk besøk 26 februar 1968Den 26.februar 1968 var en artikkel i Aftenposten om to japanske
judoeksperter er på rundtur i Norden. Torkel Sauer, president i NJF, tok i mot når de kom til Oslo.

De seks klubbene som eksisterte på denne tiden fikk besøk i den uken de var i Norge. Se pdf-dok:  Japansk besøk 1968

 

I april 1968 deltok Norge for første gang i Nordisk mesterskap. Norge deltok med 7 deltagere, bl.a. Terje Gran og Erik Haugen.
Se pdf-dok: Nordisk mesterskap 1968
NJJK nybegynnerkurs - 3 februar 1969NJJK arrangerte nybegynnerkurs på 1960 tallet.
Pussig med en begrensning på 60 stk., men det var stor interesse for judo på denne tiden.
Her er annonsen fra 3.februar 1969.

 

 

NM judo 1969 - 15 februar 1969Og her er annonsen, 15.februar 1969, fra det første uoffisielle norgesmesterskapet i 1969.

NM 1969 resultater - 18 februar 1969

 

 

 

 

Verdensmesterens møte med meg!

Dette er en godt skrevet artikkel som tåler enda en gjengivelse. Artikkelen har tidligere stått i NJJK sitt klubbblad (nr.1-1976), Norsk judo (nr.2-1980 og nr.3-4-1984) og EM-avisa fra 1985.
Arild var en av de tidligste medlemmene i NJJK, begynte i 1970, og er presentert i Hajime nr. 2 fra 1973. Den gangen hadde Norsk judo flere gode tungvektere, bl.a Erik «Lillegutt» Haugen, Jan Jansen og vektløfteren Eivind Rekustad var på matta i de dager.
( Red. anm. )

SEKUND for SEKUND

Arild-Berg---Verdensmesterns-møte-med-meg,-sekund-for-sekundav Arild Berg

Det var i de dager i oktober 1975 at jeg fikk oppleve noe som ikke alle judokas får oppleve – nemlig det å være deltager i et verdensmesterskap i judo.

Trekningen ga som resultat at første kamp i Åpen klasse skulle gå mellom verdensmesteren fra 1973 Ninomaya fra Japan  — og meg – fra Norge.

Det er vel unødvendig å si at denne trekningen gjorde sitt til at nervene – og da spesielt de som satt i mageregionen – begynte å snu og vrenge på seg på en litt merkelig måte, slik at jeg pr omgående av mine norske «venner» ble døpt «Toalettinspektøren».

Kampdagsmorgenen opprant med sol og sang over Wien, hvor mesterskapet gikk, og jeg hadde selvsagt sovet som en «stein» hele natta. Inntrykkene for den nær forestående kampen strømmet imidlertid ganske snart på igjen, og det var nok ikke noen særlig «munter» kar som troppet opp ved frokostbordet, nei. Og så alle de gode rådene da! Det var utrolig hvor mange teoretisk glimrende ideer som ble gitt på hvordan «gamle-mestern» skulle slåes, men det var tydeligvis svært få som bekymret seg over at det var jeg — som skulle overføre de teoretiske ideene til praksis.

Etter registrering og frokost dro vi ut til «Stadthalle». Jeg startet opp med oppvarmingen med en gang, og etter en tid begynte svetten å sile. Åjo, her skulle nok japaneren få klar beskjed om hvor Norge lå på kartet. Tre minutter før jeg skulle inn på matta inntraff en merkelig situasjon. Det var det østerrikske Røde Kors som kjørte inn en rullestol i hallen – og da skjønte jeg at nervekrigen var i full gang – stakkars japaner.

Tiden var inne, og her er referatet av kampen – sekund for sekund:

1. sekund: Jeg grep tak i Ninomaya uten en mine – og han så på meg med skrå øyer, med tydelig nervøsitet i blikket.

2. sekund: Detta var ikke rare greiene, tenkte jeg, og tro til i en kata-guruma.

3. sekund: Jeg kom elegant ned – og tenkte – at nå, nå kommer’n etter.

4. sekund: Han kom ikke, dessverre.

5. sekund: Jo, han kommer allikevel! — og nå tenkte jeg, nå blir det bakkekamp. Jeg gjorde meg klar til å vise’n et par «spesialtriks».

6. sekund: Nei, han var nok ikke interessert. Han hadde nok sikkert fått informasjoner om mine bakkekampbravader av sin leder, tenkte jeg.

7. sekund: «Matte» – lød stemmen fra mattedommeren – og vi reiste oss opp.

8. sekund: «Hajime», lød stemmen igjen – og vi var igang med kampen igjen. Jeg så på min motstander. Det var tydelig at han hadde strammere «auer», og at nervøsiteten begynte å ta overhånd.

9. sekund: Nå gjelder det, tenkte jeg – sugde tak i gubben – og tenkte at nå skal du få se hvordan vi masserer motstandere oppe i gamle Norge.

10. sekund: Men – jeg stusset. Var det virkelig en så sterk mann jeg hadde tak i bare for et øyeblikk siden ??

11. sekund: Motstanderen min fikk tydeligvis ny glød, men han hadde nok ikke regnet med den behandlingen jeg hadde tiltenkt ham.

12. sekund: Tre raske sidestepp – og jeg tenkte at nå – nå er jeg kommet virkelig i «siget».

13. sekund: Jeg dro litt i gien hans, og lurte faktisk på om den kanskje var limt på’n.

14. sekund: Jeg krøket meg ned – og regnet med å gå dypt inn i angrepet. Jeg kjente han stivna til, og faktisk ikke greide å røre på seg – og langt mindre på meg.

15. sekund: Vel – det er andre som har tatt feil før – – – og denna gangen var det meg.

16. sekund: Osoto-gari ‘n kom, og sammen med den kom det bokstavelig talt en murvegg av en mann, mens jeg for i lufta fortere enn svint. Jaså, tenkte jeg, er det slik Wien ser ut fra lufta. «Ippon» skreik dommer’n på matta, og kampen var over. Jeg takket Ninomaya for kampen, og han på sin side lyste som en sol – han hadde jo fått borteliminert vekk sin aller farligste konkurrent.

Men det jo ergerlig med sånne partiske dommere – for jeg ledet da litt ????

Hentet fra Hajime, nr.1 – 1976.

 

I Norsk judo og nr.3-4-1984 og EM-Avisa fra 1985 ( Hamar ) står også denne historien, men her har Atle Lundsrud, som var landslagstrener og leder for de norske deltagerene, skrevet et tillegg som gjengis her:

Arild holder en kjekk og optimistisk tone i sin innledning i forbindelse med oppvarming etc., men det var en smule annerledes. Først og fremst fordi Aril var nesten stum i to dager, noe som er meget uvanlig når det gjelder ham. Når han endelig snakket, var det under tribunen like før vi skulle inn.
«Jeg tør ikke gå inn jeg, Atle».
Som lagleder prøvde jeg å friste ham med tanker om framtiden.
Tenk når du sitter med barnebarna på kne, Arild, og forteller om da du nesten rundjulte verdensmesteren.
«Jeg tør ikke gå inn, jeg, Atle», gjentok den store fighteren. Da fikte jeg til ham to ganger med håndkleet. Arild så ulmt til meg. men akkurat da ble kampen ropt opp.
Ninomaya, Japan, rouge – Berg, Norvege, blance.
En mumling høres i hallen, den steg til brus, alle fotografer stormet over til «vår» matte, alle trakk opp kameraene, alle så fram til årets judobilde.
En tom rullestol ble ganske riktig trillet inn i hallen.  Arild så den heldigvis ikke, da hadde jeg vel aldri fått ham ut på matta.
Kampen begynte, Arild var frekk nok til å angripe først, men hans beskrivelse av de 16 sekunder er så maksimalt utnyttet, så jeg går over til å fortelle om tiden etter kampen.
Arild hadde fått talens bruk igjen, og de som kjenner ham vet hva det vil si, attpåtil skulle han ta igjen for to dagers taushet.
Han gikk en kamp til pá grunn av rekvalifikasjon, men det ble et nytt tap, uten at motstanderen var så mye bedre. Det var en belgier, tror jeg. Vi nærmet oss finalen, den gangen var det anledning til å stille med to mann i hver vektklasse, og det endte som det pleide i den tiden, to japanere i finalen – Ninomaya og Nemura.
Jeg har sett mange EM og VM, mange finaler som har lett for å bli kjedelige, det står for mye på spill. Men, maken til denne finalen kan jeg ikke huske. Maksimalt kjedelig, de så ut som to fotballspillere som holdt hverandre, sparket hverandre uten ball.
Da kom det fra Jan Jansen, den andre tungvekteren vår: «Arild, var det han du tapte mot? Hvordan kan du tape mot noe sånt? Han kan jo hverken judo eller fotball – nei, ærlig talt, Arild !»
Da dommeren ga Nemura seieren, kom det tørt fra Jan: «Arild, du møtte en eks-verdensmester»
Arild var tilbake på jorda igjen, stemningen i troppen var som vanlig. Vi toget ut av hallen og innvaderte «Schumankeller», vårt stamsted. Jan bestilte dobbel porsjon, alt var normalt igjen.

Ps: Arild, dette er ikke skrevet for å være slem, men jeg synes storyen krevet en smule balanse.

PS-2: Et svensk judoblad sakset artikkelen og føyde til at «bare en norrmann kan få så mycket ut av en kvart minut».

 Her ser du mer om Arilds motstander, Kazuhiro Ninomiya,  fra Wikipedia.

Lauritz Grønvold – første dangraderte nordmann – 1928

 Tokyo, Japan – 1922-28

Lauritz Grønvold var en norsk diplomat i Japan i perioden 1922-28. Han deltok i 4-5 år nesten daglig på judotrening  i nærheten av der han bodde. Treningslokalet var en hall som tilhørte en japansk greve. Læreren / treneren var Matsui og hans familie hadde vært samuraier hos denne grevens familie. Dette er også nevnt i Carl August Thoresen sin artikkel om Judoens historie i Norge, del 2.

Da Lauritz forlot Japan fikk han tildelt det sorte belte ( han benevner dette selv som kurojne Obi). Han fikk beltet tildelt i sin klubb, Matsui Judo Club i 1928. Han ble litt senere gratulert for dette av den unge keiseren i en avskjedsaudiens.

Lauritz GrønnvoldLauritz er født i 1891, død i 1971, tok juridisk embetseksamen i 1914 og ble ansatt i utenriksdepartementet i 1915 og ble da i 1922 Chargê d’affaires i Tokyo.  Mer om Lauritz finnes i Norsk judo nr. 1 fra 1978, her har Kjell Salling, redaktør av Norsk judo på den tiden,  skrevet en del.

Bilde fra boken - Japan krigernes og blomsterelskernes land Han skrev en bok om Japan, utgitt i 1946, Japan : krigernes og blomsterelskernes land                                  Men det eneste som nevnt om judo i boken er bildet til høyre. Han skriver her  om judo eller jiu- jitsu. Bildet viser nok en judokamp. Jigoro Kano grunnla Kodokan i Tokyo i 1882 og fra begynnelsen av 1900 hadde man et klart skille på judo og jiu-jitsu.

Det finnes ikke noe mer spor etter Lauritz og judo senere. Det eneste er et brev Kjell Salling fikk i februar 1950, se dette i Norsk judo nr. 1 fra 1978.

Det finnes også noe skrevet på  judoencyclopedia.jimdo.com og diverse andre nettsider- alt her er ikke korrekt, det står bl.a. at han trente på Kodokan, men det er ikke tilfelle –  Han var aldri  på Kodokan. Det står også at fikk det sorte beltet av keiseren, men han ble bare gratulert – bra det også.

1922 - A Norwegian diplomat named Lauritz Grønvold undertakes judo studies at the Kodokan in Tokyo. Upon leaving Japan six years later, Grønvold receives his black belt at a ceremony attended by the Emperor, making him the first (and perhaps only) European to be so honored. Other Norwegian judo pioneers included Haakon Schonning, who started teaching Fairbairn’s defendu system to Norwegian policemen in 1929. In Sweden, pioneers include Viking Cronholm, who introduced jujutsu to Stockholm as early as 1908, and his students Alex Wiemark, Arthur Lidberg, and Ernst Wessman. Jacques Rigolet introduced Kawaishi's methods to Stockholm in 1948, and in 1957, the Dutch judoka Gerhard Gosen also started clubs in Sweden. Danish pioneers include Knud Janson, who established a judo organization in Copenhagen in 1944. Finally, in Finland, Torsten Muren established a judo club in Helsinki in 1958. Early Scandinavian instructors were usually foreign: British at the Norwegian clubs, French at the Danish clubs, German, French, or Dutch at the Swedish clubs, and Japanese at the Finnish clubs.

Judo Historie i Norge – del 1

Judoens historie og utvikling i Norge de ca. 30 første årene Del 1
Av Carl August Thoresen, 4 Dan.

Denne artikkelen er del 1 i en serie på 3 artikler om Judoens historie i Norge, første del ble publisert 21.november, andre del 24.november og tredje del  27.november 2014 ( Red.anm ).

For å sette norsk judo i historisk og utviklings perspektiv må en også se dette i forhold til judoens generelle utvikling i Europa og resten av verden. Noen viktige datoer er:jigoro-kano

1882 Jigoro Kano grunnla Kodokan. Kano ble født i 1860 og døde i 1938. Se bildet til høyre.

1918 Europas første judoklubb Budokwai, London og ble startet av Gunji Koizumi 8. dan

1924 Fargede belter ble for første gang brukt på Budokwai, London

eju_logo1932 Europeiske Judo Union EJU ble stiftet

1934 Første Europa mesterskap i Dresden Tyskland

1935 Yoshiaki Yamashita var den første person som fikk 10. dan

1945 Danmark som var den første som startet med judo i Skandinavia hadde i begynnelsen 2 grupperinger, de som fulgte Kodokan og de som var imot Zen budistisk innblanding i judoen. Men i 1948 slo de seg sammen til Dansk Judo Union og fulgte Kodokans opplegg for trening.

1948 Det British Judo Association ble stiftet

1948 Det European Judo Union EJU ble gjenopptatt etter krigen.

1948 Ble Dansk Judo Union ble stiftet.

1950 Det første EM ble arrangert i Paris etter krigen

1950 Første gang kvinner var med i internasjonal konkurrase

1951 Uoffisielt startet judo trening i NorgeInternational-Judo-Federation-IJF-logo-150x150

1952 Det International Judo Federeation IJF ble opprettet av 17 nasjoner

1954 I Sverige startet judoen først i Göteborg omkring 1954 og et par år etter i Stockholms området. Også i Sverige fulgte en så langt det lot seg gjøre Kodokan.

1956 Det første verdensmesterskapet ble avholdt i Tokyo, Japan

1958 Uoffisielt NM i OsloNJJK logo

1960 Norsk Judo og Jiu-Jistu Klubb NJJK ble offisielt startet

1960 Det Svenske Judoforbundet ble stiftet

1964 Judo var med for første gang i de olympiske leker i Tokyo, Japan

1965 Charles Palmer, England senere 10. dan ble valgt som den første ikke japanske president av det International Judo Federation. Palmer har senere blitt omtalt som den moderne judoens far.

NJF-gammel-logo1967 Norges Judoforbund ble stiftet.

1969 Det første norgesmesterskap ble avholdt

1971 Første offisielle NM i Nadderudhallen. Ca 2000 tilskuere

1972 Norges Judoforbund utgir bladet ”Norsk Judo”

Judoaktiviteten i Norge ble uoffisielt startet i 1951 av en gjeng på om lag 8 personer som begynte å trene judo på Sam Melbergs gym i kjelleren på Bislet Bads i Oslo. Disse treningene ble startet og ledet av Henrik Lundh og Torkel Sauer. 1952 ble den offisielle treningen startet.

Henrik Lundh ble født 7. januar 1905 og døde 9. januar 1985, han regnes som den som startet med judo i Norge. Han hadde startet med jiu-jitsu i Millorg i 1942. Gjengen som trente bestod av unge menn mellom 20 og 40 år som i stor grad hadde akademisk bakgrunn. Lundh var en stor personlighet og som gjorde alt for å hjelpe de som begynte å trene judo.

Henrik Lundh - Halling skole 1966I tillegg til Judoen var hans store interesse friluftsliv og han satt i mange år i hovedstyre til Den Norske Turistforening og var livsvarig medlem av ”De Norske Studenters Roklubb”. Han var advokat av yrke og hjalp gjerne judoguttene med juridiske råd, mot at de betalte tilbake med judoarbeide. Når det gjaldt judo trening og utførelse var Lundh en perfeksjonist og veldig nøye på at kastene ble utført korrekt som en ser på hans utførelse av Uki-otoshi på bildet. Uke er Øivind Tveter.

Målet med treningen var i begynnelsen mosjon og selvforsvar, men en gikk gradvis over til å trene ren judo. Fokuset i begynnelsen var selve treningen, og ikke så meget på organisasjonsbygging. Samtidig var det sosiale aspektet meget viktig. Judokompetanse og impulser hentet de spesielt fra Danmark, England og Frankrike. Gruppen kalte seg Norsk Judo og Jiu-jitsu Klubb (NJJK). I begynnelsen ble treningen alltid startet med ca. 20 minutters hard gymnastikk etter grammofon med gammeldans for å få inn rytmen i kroppen,

I begynnelsen i mangel av instruktører fulgte en den judo litteraturen i klarte å komme over og spesielt bøkene fra både Kodokan og Kawaishi. Japanske M. Kawaishi som hadde flyttet til Frankrike var 7. dan og dette var på den tiden var en meget høy grad. Han regnes som judoens grunnlegger i Frankrike. Etter hvert gikk en helt over til Kodokan systemet og spesielt fordi Ichiro Abe 4. dan senere 10. dan hadde årlige samlinger i Danmark. Abe var i mange år Kodokans representant i Europa. Jeg møtte Abe i 1988 på Kodokan og han husket spesielt den høye lyse Torkel Sauer som fremragende judoutøver. På en måte kan en si at en ikke i begynnelsen var så veldig opptatt av systemene, men en tok imot de utlendingene som kom enten de var fra Frankrike eller England fordi det var judo en ønsket å lære. Jo flere som kom, jo flere forskjellige måter lærte en at judo kunne utføres på.

 De første utenlandske instruktørene vi fikk besøk av var i første rekke:

1953 Eric Miller 2.kyu fra Budokwai hvor han var sekretær.

1954 Eric Miller 1. kyu

1954 Robert Marchant 1.dan som graderte Henrik Lundh og Torkel Sauer til 2. kyu

1955 Robert Marchant 1.dan som graderte Henrik Lundh 1.kyu, og Ichiro Abe som graderte Torkel Sauer til 1.kyu av Ichiro Abe 4.dan senere 10.dan

1956 For å oppnå dan grader måtte en i begynnelsen gradere seg i utlandet, og de første med 1. dan i judo var Henrik Lundh, Torkel Sauer og Per Ombudstvedt som ble gradert i 1956 i Danmark av Ichiro Abe som da var 4. dan.

1959 Robert Marchant 3.dan graderte Henrik Lundh og Torkel Sauer til 2.dan

1962 Robert Marchant 4.dan graderte Henrik Lundh, Torkel Sauer til 3.dan, Per Ombudstvedt, Olav Knutsen og Svein-Erik Engebretsen til 2.dan.