Stikkordarkiv: Kongepokal

Judo Historie i Norge – del 2

Judoens historie og utvikling i Norge de ca. 30 første årene              Del 2

Av Carl August Thoresen, 4 Dan.
Denne artikkelen er del 2 i en serie på 3 artikler om Judoens historie i Norge, første del ble publisert 21.november og tredje del 27.november 2014 ( Red.anm ).

Den første nordmann som antagelig fikk 1.dan i judo var Norges Charge d’affaires Lauritz Grønvold i Tokyo fra 1923 til 1928, han fikk 1. dan honorært av Matsui Judo Club i 1928 etter nesten daglig å ha trent judo i en 4-5 år.

I begynnelse ble de som studerte i utlandet spesielt oppfordret til å la seg bli gradert i utlandet. På denne måten kunne en sammenligne våre egne graderinger og standard med de utenlandske. Og ikke minst skaffe oss nye og flere impulser, og lære hvordan en i utlandet graderte.

De første judo mattene i kjelleren på Bislet Bad i Oslo var hjemmelaget av 1m høvelspons som ble trampet ned og lagt presenning over. Men i 1961 fikk vi de første ordentlige mattene fra Japan. Når vi var i utlandet lånte vi blant annet filmer fra den Japanske Ambassade i Stockholm eller tok med oss drakter fra spesielt England.

Den første judoklubben i Norge var Norsk Judo og Jiu-jitsu Klubb (NJJK) som ble offisielt stiftet i 1960. Deretter fulgte Bergen Judo Klubb i 1962, Kongsberg i 1963, Oslo Studentenes Idrettslag OSI i 1964, Fredrikstad i 1965 og Trondheim Judo Kwai i 1966.

I begynnelsen var det ingen kvinner med i norsk judo fordi Henrik Lundh syntes at jenter var et forstyrrende element under treningen. Men i 1965 kom Veslemøy Solveig Margrethe Thommassen fra Kongsvinger JK som første kvinne til 5.kyu

Norges Judoforbund (NJF) ble stiftet 28. juni 1967, og feiret således 40 års jubileum i 2007.  NJFs første president var Torkel Sauer.Kongepokalen

Den første kongepokalen ble delt ut for herrer i 1971 til Tore Vogt og damer i 1979 til Inger Lise Solheim, hun fikk også sølv i VM i Paris 1982.

I 1970 og 1980 årene hadde norsk judo 2 tidsskrifter nemlig ”Norsk Judo” som ble utgitt av Norges Judoforbund og ”Hajime” som ble utgitt av Norsk Judo og Jiu-Jitsu Klubb. Disse 2 tidsskriftene fikk en stor betydning og var kanskje noe av det beste for å holde norsk judo sammen, på samme måten som nettsidene til NJF i dag informerer.

Etter hvert kom behovet for konkurranser og graderinger. 13. oktober 1966 ble den første graderingskonkurransen, kalt Tsuke- nami- shiai etter Kodokans graderingsprinsipper, arrangert av Torkel Sauer, Olav Knutsen og Carl August Thoresen i Oslo. Det er igjennom årene blitt holdt over 50 graderingskonkurranser. Dette var til støtte for de som hadde ansvaret for graderingene og at graderingene ble utført objektivt og ikke på grunn av kanskje kameraderi.

I slutten av 60 årene og i begynnelsen av 70 årene kom den første virkelige store debatten om hvordan judo skulle undervises og læres bort i Norge. Det har jo alltid vært de som mener at egget lærte høna å verpe.geofgleeson
Det startet med at en i 1967 inviterte til Norge Geof Gleeson 5. dan som senere fikk 9. dan, og som var rikstrener i British Judo Association i ca 20 år. Han hadde trent på Kodokan i ca 5 år og da han kom tilbake til England fra Japan ble han kaptein på det engelske judolandslaget i flere år hvor også Charles S. Palmer, senere 10. dan, var med. Gleeson var kanskje en av de mest kunnskapsrike judomenn på den tiden, men ikke alltid like diplomatisk.
Gleeson var i ca 6 år innleid som konsulent for NJF. Det ble en sterk debatt omkring hvilken stil eller hvilket treningsopplegg en skulle satse på i norsk judo. Diskusjonen startet nå for fullt, om en skulle ha en dreining fra Kodokan Gokyo /Kawaishi systemene til Gleeson systemet.

Kodokan hadde sitt Gokyo no waza og Katame-waza system, mens japanske Kawaishi 7. dan hadde i Katame waza 17 holdegrep i Osae-komi- waza, 29 kvelninger i Shime waza og 25 armbend i Kansetsu waza. Gleeson hadde bare to teknikker i hver gruppe, i bakketeknik og alt annet var bare variasjoner på dette. For eksempel mente Gleeson at i Osae-komi waza holdt tori uke enten ved at tori lå på siden av uke eller at tori lå med brystet ned mot uke. Gleeson var den først som introduserte at drivbenet eller kastets understøttelsesbenet skulle være bak ukes tyngdepunkt i forhold til toris kastretningen. Hans judosystem var meget effektivt og teknisk avansert, men kanskje for avansert for de fleste.

Egentlig var det ikke så meget Kodokan, Kawashi eller Gleeson det dreiet seg om for disse systemene, de er i prinsippet like når det gjelder å utføre teknikkene, men den uforsonlige og harde diskusjonen gikk på måten en trodde en skulle lære bort judo på.

Derfor stod på den ene siden de som ønsket datidens klassiske Kodokan stil og på den andre siden de som var blitt tilhengere av Gleesons engelske stil, som egentlig var et Kodokan opplegg, men hadde en helt ny måte å formidle judoen på og få folk til å forstå judotreningen på. Hans system var på en måte meget lett å lære, spesielt for nybegynnere, men krevde meget av instruktørene på et høyere nivå, ja kanskje for meget. Denne debatten var i flere år meget hard og uforsonlig og førte til interne konflikter om hvordan en best kunne lære bort judo.

En av de tingene som også startet harde følelser var at Gleeson sa at om en hadde sort belte betød dette bare at en hadde sort kampferdighet og at en nødvendigvis ikke kunne instruere, og at en blåbelte kunne være meget bedre pedagogisk instruktør enn en sortbelte. Dette falt mange sortbelter meget tungt for bryster. Til sammenligning kan en si, når var for eksempel en olympisk gullmedalje alpinist en dyktig instruktør? Gleeson har skrevet ca. 8 bøker om judolæring og teknikk, men for helt å forstå bøkene krever det at en selv kan en god del om judo.

Grunnene til uroen og stridene var mange. Det var mye klaging om treningsmetoder, teknikkutførelse, graderingssystemer og ikke minst at det var en vis form for kameraderi. Generelt i begynnelsen forsøkte en å hjelpe hverandre og ikke unødvendig å motarbeide hverandre. En aksepterte mer at kastene kunne utføres på forskjellige måter avhengig av utøvernes forskjellige kroppsbygging, på samme måte som Kodokan alltid har akseptert at kataene kan utføres forskjellig så lenge kataens prinsipp og forståelse legges til grunn

I midten av 1980 årene gikk en offisielt tilbake til Kodokan Gokyo systemet. Begge systemene hadde sine sterke og svake sider, og en bør generelt kjenne til de begge systemene. Det som var det fatale var at en bare tenkte enten/eller, istedenfor både/og. I virkeligheten utfylte de hverandre og kunne ha løfte judoens teknikk og forståelse. For de som kjenner systemene ser en at de glir mere og mere over i hverandre.

I 1969 fikk Øivind Tveter, Erik Lian, Carl August Thoresen med flere plass på det første treneropplegget og utdanning til Trener I i samarbeid med Norges Idrettshøyskole. På dommersiden kom i 1969 de første C-lisens dommerne Ole-Jørgen Hammerstrøm og Atle Lundsrud. Den videre dommerutdanningen kom for fullt i 1970, og her var Atle Lundsrud sentral sammen med Olle Edeklev fra Sverige, som antagelig var den som da var kommet lengst i dømming i Skandinavia. I dag har vi fått bygget opp et sterkt dommerteam med Per-Arne Grime 7. dan i spissen for dommerutdannelsen.