Stikkordarkiv: Jan Jansen

Landskamp Norge – Island – 1974

Lørdag 2. mars arrangerte Norges Judoforbund landskamp mot Island i Nadderudhallen i Bærum

Her kan du se flere bilder fra denne landskampen.

Referat fra Norsk judo nr. 2 fra 1974.
Skrevet av Klaus F. Solheim

Det ble et særdeles vellykket arrangment hvor det til tross for tippekamp på TV var møtt fram. ca. 530 tilskuere.
Fjernsynet var til stede og gjorde opptak som ble meget gode i forhold til det som her vært vist før.
Det ble stillt to lag fra hvert land slik at hver deltaker fikk 2 kamper
hver. Den judoen som ble vist er det stort sett ikke mye godt å si om.
Islendingene viste seg å være uhyre sterke og vanskelig å få gjort noe med. De få ipponseirene er betegnende for det som foregikk på stevnet. En av de få ipponseirene er det er Øivind Jacobsen som kaster.
Den raskeste ippon var det en av islendingene som stod for, 20 sek. Ellers var kampene til Petter Lind kvikke og morsomme å se på, og Øivind Jacobsen gjorde som vanlig en solid innsats. Resultatet av landskampen ble 4-0, med en kamp uavgjort.
Dommere var Olle Edeklev fra Sverige, som hoveddommer, og
ellers Wim v.d. Heijden og Carl A. Thoresen.
Etter landskampen var det bankett hvor det ble overrakt gaver.

Landskamp Island-Norge 1974-PTDC3040-crop Landskamp Island-Norge 1974-Øivind Jacobsen -PTDC2132-crop

Arild Berg, Per Steinar Ottestad, Ørn Terje Foss og ??.
Knelende Øivind Jacobsen

 Fra Hajime nr 2 1974

lsland var et positivt og meget interessant bekjentskap. De har faktisk bare sporadisk vært med i nordisk og internasjonal sammenheng, og var således totalt ukjente for oss.
Det var vel vår konrtakt med Svavar Carlsen som í første rekke utløste dette ønske fra lsland om Iandskampkontakt med Norge. Dessverre var det jo de nå så kjente økonomiske problemer i NJF som nesten satte en stopper for denne landskampen, men plutselig meddelte Island bare at de kom, og dermed får vi jo overført Norges økonomiske problem til neste år – ved den obligatoriske gjenvisítten pà Island som må gjøres.
La oss håpe at disse gjenvisíttproblemene lar seg Iøse tilfredsstillende, og at forberedelsene fra norsk side starter opp mer enn de etterhvert tradisjonelle 2- 3 ukene før, som vi etterhvert har fått inntrykk av er standarden fra norsk side.
Mer om kampresultatene og bilder ser du i Hajime nr. 2 fra 1974.

På de norske lagene stilte:
Norge 1: Petter Lind, Axel Hopstock, Øivind Jacobsen, John Lysholt (Pedersen), Jan Jansen.
Norge 2: Ulf Berget, Dag Hodne, Morten Yggeseth / Reidar Hasle, Per Steinar Ottestad, Erik Haugen

Resultat:

Island 1 – Norge 1 = 2-3
Island 2 – Norge 2 = 1-3
Island 1 – Norge 2 = 2-3
Island 2 – Norge 1 = 2-3

Verdensmesterens møte med meg!

Dette er en godt skrevet artikkel som tåler enda en gjengivelse. Artikkelen har tidligere stått i NJJK sitt klubbblad (nr.1-1976), Norsk judo (nr.2-1980 og nr.3-4-1984) og EM-avisa fra 1985.
Arild var en av de tidligste medlemmene i NJJK, begynte i 1970, og er presentert i Hajime nr. 2 fra 1973. Den gangen hadde Norsk judo flere gode tungvektere, bl.a Erik «Lillegutt» Haugen, Jan Jansen og vektløfteren Eivind Rekustad var på matta i de dager.
( Red. anm. )

SEKUND for SEKUND

Arild-Berg---Verdensmesterns-møte-med-meg,-sekund-for-sekundav Arild Berg

Det var i de dager i oktober 1975 at jeg fikk oppleve noe som ikke alle judokas får oppleve – nemlig det å være deltager i et verdensmesterskap i judo.

Trekningen ga som resultat at første kamp i Åpen klasse skulle gå mellom verdensmesteren fra 1973 Ninomaya fra Japan  — og meg – fra Norge.

Det er vel unødvendig å si at denne trekningen gjorde sitt til at nervene – og da spesielt de som satt i mageregionen – begynte å snu og vrenge på seg på en litt merkelig måte, slik at jeg pr omgående av mine norske «venner» ble døpt «Toalettinspektøren».

Kampdagsmorgenen opprant med sol og sang over Wien, hvor mesterskapet gikk, og jeg hadde selvsagt sovet som en «stein» hele natta. Inntrykkene for den nær forestående kampen strømmet imidlertid ganske snart på igjen, og det var nok ikke noen særlig «munter» kar som troppet opp ved frokostbordet, nei. Og så alle de gode rådene da! Det var utrolig hvor mange teoretisk glimrende ideer som ble gitt på hvordan «gamle-mestern» skulle slåes, men det var tydeligvis svært få som bekymret seg over at det var jeg — som skulle overføre de teoretiske ideene til praksis.

Etter registrering og frokost dro vi ut til «Stadthalle». Jeg startet opp med oppvarmingen med en gang, og etter en tid begynte svetten å sile. Åjo, her skulle nok japaneren få klar beskjed om hvor Norge lå på kartet. Tre minutter før jeg skulle inn på matta inntraff en merkelig situasjon. Det var det østerrikske Røde Kors som kjørte inn en rullestol i hallen – og da skjønte jeg at nervekrigen var i full gang – stakkars japaner.

Tiden var inne, og her er referatet av kampen – sekund for sekund:

1. sekund: Jeg grep tak i Ninomaya uten en mine – og han så på meg med skrå øyer, med tydelig nervøsitet i blikket.

2. sekund: Detta var ikke rare greiene, tenkte jeg, og tro til i en kata-guruma.

3. sekund: Jeg kom elegant ned – og tenkte – at nå, nå kommer’n etter.

4. sekund: Han kom ikke, dessverre.

5. sekund: Jo, han kommer allikevel! — og nå tenkte jeg, nå blir det bakkekamp. Jeg gjorde meg klar til å vise’n et par «spesialtriks».

6. sekund: Nei, han var nok ikke interessert. Han hadde nok sikkert fått informasjoner om mine bakkekampbravader av sin leder, tenkte jeg.

7. sekund: «Matte» – lød stemmen fra mattedommeren – og vi reiste oss opp.

8. sekund: «Hajime», lød stemmen igjen – og vi var igang med kampen igjen. Jeg så på min motstander. Det var tydelig at han hadde strammere «auer», og at nervøsiteten begynte å ta overhånd.

9. sekund: Nå gjelder det, tenkte jeg – sugde tak i gubben – og tenkte at nå skal du få se hvordan vi masserer motstandere oppe i gamle Norge.

10. sekund: Men – jeg stusset. Var det virkelig en så sterk mann jeg hadde tak i bare for et øyeblikk siden ??

11. sekund: Motstanderen min fikk tydeligvis ny glød, men han hadde nok ikke regnet med den behandlingen jeg hadde tiltenkt ham.

12. sekund: Tre raske sidestepp – og jeg tenkte at nå – nå er jeg kommet virkelig i «siget».

13. sekund: Jeg dro litt i gien hans, og lurte faktisk på om den kanskje var limt på’n.

14. sekund: Jeg krøket meg ned – og regnet med å gå dypt inn i angrepet. Jeg kjente han stivna til, og faktisk ikke greide å røre på seg – og langt mindre på meg.

15. sekund: Vel – det er andre som har tatt feil før – – – og denna gangen var det meg.

16. sekund: Osoto-gari ‘n kom, og sammen med den kom det bokstavelig talt en murvegg av en mann, mens jeg for i lufta fortere enn svint. Jaså, tenkte jeg, er det slik Wien ser ut fra lufta. «Ippon» skreik dommer’n på matta, og kampen var over. Jeg takket Ninomaya for kampen, og han på sin side lyste som en sol – han hadde jo fått borteliminert vekk sin aller farligste konkurrent.

Men det jo ergerlig med sånne partiske dommere – for jeg ledet da litt ????

Hentet fra Hajime, nr.1 – 1976.

 

I Norsk judo og nr.3-4-1984 og EM-Avisa fra 1985 ( Hamar ) står også denne historien, men her har Atle Lundsrud, som var landslagstrener og leder for de norske deltagerene, skrevet et tillegg som gjengis her:

Arild holder en kjekk og optimistisk tone i sin innledning i forbindelse med oppvarming etc., men det var en smule annerledes. Først og fremst fordi Aril var nesten stum i to dager, noe som er meget uvanlig når det gjelder ham. Når han endelig snakket, var det under tribunen like før vi skulle inn.
«Jeg tør ikke gå inn jeg, Atle».
Som lagleder prøvde jeg å friste ham med tanker om framtiden.
Tenk når du sitter med barnebarna på kne, Arild, og forteller om da du nesten rundjulte verdensmesteren.
«Jeg tør ikke gå inn, jeg, Atle», gjentok den store fighteren. Da fikte jeg til ham to ganger med håndkleet. Arild så ulmt til meg. men akkurat da ble kampen ropt opp.
Ninomaya, Japan, rouge – Berg, Norvege, blance.
En mumling høres i hallen, den steg til brus, alle fotografer stormet over til «vår» matte, alle trakk opp kameraene, alle så fram til årets judobilde.
En tom rullestol ble ganske riktig trillet inn i hallen.  Arild så den heldigvis ikke, da hadde jeg vel aldri fått ham ut på matta.
Kampen begynte, Arild var frekk nok til å angripe først, men hans beskrivelse av de 16 sekunder er så maksimalt utnyttet, så jeg går over til å fortelle om tiden etter kampen.
Arild hadde fått talens bruk igjen, og de som kjenner ham vet hva det vil si, attpåtil skulle han ta igjen for to dagers taushet.
Han gikk en kamp til pá grunn av rekvalifikasjon, men det ble et nytt tap, uten at motstanderen var så mye bedre. Det var en belgier, tror jeg. Vi nærmet oss finalen, den gangen var det anledning til å stille med to mann i hver vektklasse, og det endte som det pleide i den tiden, to japanere i finalen – Ninomaya og Nemura.
Jeg har sett mange EM og VM, mange finaler som har lett for å bli kjedelige, det står for mye på spill. Men, maken til denne finalen kan jeg ikke huske. Maksimalt kjedelig, de så ut som to fotballspillere som holdt hverandre, sparket hverandre uten ball.
Da kom det fra Jan Jansen, den andre tungvekteren vår: «Arild, var det han du tapte mot? Hvordan kan du tape mot noe sånt? Han kan jo hverken judo eller fotball – nei, ærlig talt, Arild !»
Da dommeren ga Nemura seieren, kom det tørt fra Jan: «Arild, du møtte en eks-verdensmester»
Arild var tilbake på jorda igjen, stemningen i troppen var som vanlig. Vi toget ut av hallen og innvaderte «Schumankeller», vårt stamsted. Jan bestilte dobbel porsjon, alt var normalt igjen.

Ps: Arild, dette er ikke skrevet for å være slem, men jeg synes storyen krevet en smule balanse.

PS-2: Et svensk judoblad sakset artikkelen og føyde til at «bare en norrmann kan få så mycket ut av en kvart minut».

 Her ser du mer om Arilds motstander, Kazuhiro Ninomiya,  fra Wikipedia.