Stikkordarkiv: Jan Eirik Schiøtz

Oppstarten av Judo for fred (2002-2003)

 Judo for fred (JFF) er bistandskomiteen i Norges Judoforbund og mottar midler fra Norad og privatpersoner og har aktivitet i Afghanistan og Zambia. Historien om JFF starter med diplomaten og judoutøveren Stig Traavik. Stig har blant annet deltatt i OL for Norge og i 2001 jobbet han i Geneve.

De første treningene for jentene fra barnehjemmet trente i et telt vi fikk låne av UNICEF. Foto: Birgit Ryningen
De første treningene for jentene fra barnehjemmet trente i et telt vi fikk låne av UNICEF. Foto: Birgit Ryningen

Stig drar til Afghanistan

I årsskiftet 2001/2002 var det klart at Norge skulle åpne en ambassade i Kabul. Stig ble tilbudt nestlederjobben på ambassaden og han takket ja til tilbudet uten å tenke seg om to ganger. Da Stig kom til Kabul prøvde han å finne ut om det fantes noe judo der, men han fant ingen som kunne svare på det. Det han derimot fant ut var at det fantes fristilsbryting. Han tenkte at det var likt nok og dro til en sportsbutikk for å kjøpe seg en bryterdrakt. Da han var i butikken kom det en fyr bort og pekte på blomkålørene til Stig og lurte på hvor han skulle bryte hen. Stig sa at han skulle begynne å med bryting på Stadion (Stadion til National Afghan Olympic Committee (NAOC) ble brukt som henrettelsesplass under Taliban, men ble gitt tilbake til idretten etter Talibans fall). Jeg driver med judo, sa fyren. Han fortalte Stig når og hvor det var judotrening.

Judo for fred
Stig Traavik mellom de afghanske judoutøverene Farhad (t.v.) og Ammon. Foto: Birgit Ryningen

Judotreningene holdt til i et helt utbomba lokale i et område som var like utbomba. I den ene enden av lokalet hadde etterretningstjenesten kampsporttrening og i den andre enden var det judo. Lokalet ellers bestod av et betongskjelett med plast foran åpningene der vinduene skulle vært. Mattene lå rett på betonggulvet og bestod av en treramme med en presenning som var strukket over noe udefinerbart materiale. Første gang han var der, møtte han kun Mr. Zakria som var president, dommersjef og landslagstrener; kort sagt alt i det Afghanske Judoforbundet. På et senere tidspunkt foreslo han også at han skulle delta i VM. Stig spurte om de skulle trene og etter noen uchi-komi skulle de gå randori hvorpå Stig kastet Mr. Zakria på yoko tomoe nage 3-4 ganger på rappen så det sang i betongen. Da var treningen ferdig, men Zakria ville at Stig skulle komme oftere og Stig begynte å trene sammen med det de kalte landslaget. Han fikk aldri svar på hvor og når de andre klubbene trente og det ble fort klart at det var fordi ”landslaget” ønsket ikke at Stig skulle trene med og lære opp noen av de andre. På tross av iherdig søken etter andre klubber, var det ikke lett å finne ut hvor og når de andre trente.

Da Stig kom til Kabul, var det organiserte judotreninger, men de drev med lignet mer på en slags bryting. De kunne veldig lite teknikk og kunne heller ikke reglene, men de trente nesten hver dag kl 6.00 om morgenen. Det var ikke så mye å gjøre i Kabul på den tiden. Det var portforbud etter klokka ni om kvelden og Stig la seg tidlig og ble heller med på morgentreningene 2-3 ganger i uka før jobb.

Judo for fred
Judogutter utenfor treningslokalet sitt i Kabul, 2003. Foto: Birgit Ryningen

Stig hjalp dem med å bli en del av det internasjonale Judoforbundet (IJF) og de dro på sin første konkurranse i utlandet. Etter hvert begynte Stig å spørre etter barna. Når trener barna og hvor trener de? Stig tenkte tilbake på sin egen barndom og husket hvordan Gunnar Foss hadde tatt imot barna og hvor viktig det hadde vært for ham som liten. Barna som møtte opp på trening i NJJK fikk et miljø, et sted å være og trygghet. Men i Kabul mente de at barn ikke var flinke og de fikk klare seg selv. Når de ble 14-15 år kunne de få komme på trening, men barna hadde de ikke bruk for i klubben.

Stig begynte å snakke om verdier og om hvorfor særlig barn som vokser opp i et land som Afghanistan trenger noe positivt å holde på med. Det gjorde nok litt inntrykk, men det som gjorde mest inntrykk var at Stig sa at dersom noen skal bli skikkelig gode i judo så må de begynne som barn.

De første treningene for jentene fra barnehjemmet trente i et telt vi fikk låne av UNICEF. Muruari og Zainab. Foto: Birgit Ryningen
De første treningene for jentene fra barnehjemmet trente i et telt vi fikk låne av UNICEF. Muruari og Zainab. Foto: Birgit Ryningen

Stig traff etter hvert Seema Ghani. Hun jobbet da for FN og hun hadde tatt til seg 15 foreldreløse barn. En dag de spiste lunsj fortalte Stig henne om ideen han hadde om barnetreninger, og Seema sa; kan du ikke begynne med barna mine? Stig tok med seg noen av landslagsutøverne og begynte å trene de første 8 barna i judo. Det var 8 små gutter fra femårsalderen og oppover. De afghanske guttene var hovedtrenere og Stig støttet opp om dem når han hadde tid. Han så at de hadde behov for både teknisk og pedagogisk veiledning, så Stig inviterte sin gamle trener og venn, Alfredo Chinchilla, om han kunne komme ned. Stig visste at flere generasjoner av de som har blitt gode judoutøvere i Norge har hatt Alfredo som trener da de var barn.

Da barnetreningene var kommet i gang var det flere av afghanerne som begynte å bli interessert og den første som viste interesse var Shafiq Eqrar som drev en av de andre klubbene utenom landslaget det faktisk hadde lyktes Stig å komme i kontakt med. Shafiq jobbet på et senter for gatebarn,  Aschiana, og spurte Stig om hjelp til å sette i gang judotrening for barna der. Stig skaffet dem noen drakter og matter og han var med på noen treninger, men hadde ikke tid til å bli med på så ofte.

De første treningene for jentene fra barnehjemmet trente i et telt vi fikk låne av UNICEF. Muruari og Zainab. Foto: Birgit Ryningen
De første treningene for jentene fra barnehjemmet trente i et telt vi fikk låne av UNICEF. Muruari og Zainab. Foto: Birgit Ryningen

I årene 1999-2003 var Alf Birger Rostad president i Norges Judoforbund. Da Stig Traavik ringte og spurte om Judoforbundet ønsket å bidra til å bygge opp judo i Afghanistan, hadde Alf Birger bare et svar han kunne gi, nemlig: Ja. Det ble samlet inn brukte matter og drakter fra Norge og sendt til Afghanistan. Jon Brattlid koordinerte selve innsamlingen.

Jentene på barnehjemmet til Seema hadde på denne tiden begynt å mase om at de også skulle få begynne å trene judo. Det hadde også dukket opp noen større jenter som også ville trene judo. Verken Stig eller de afghanske guttene kunne trene jentene, så Stig inviterte norske judojenter til Kabul. De norske judojentene kom mer enn gjerne til Kabul for å være instruktører og de satte i gang med instruktøropplæring av de litt eldre afghanske jentene.

Judo for fred
Afghansitans første kvinnelige gulbelter! Foto: Birgit Ryningen

Dette, innsamlingen av brukte drakter og matter samt instruktørbesøkene fra Norge, var starten på det som skulle bli Judo for fred komiteen i Norges Judoforbund.

Til sammen 7 norske judotrenere besøkte Kabul i 2002. Disse trenerne var: Alfredo Chinchilla, Jon Brattlid, Thomas Engebrethsen, Ane Ofstad Presterud, Cecilie Lille, Gøril Johansen og Birgit Ryningen.

Judo for fred
Judogutter utenfor treningslokalet sitt i Kabul, 2003. Foto: Birgit Ryningen
Judo for fred
Utsikten fra en av dojoene i Kabul, 2003. Foto: Birgit Ryningen

Judo for fred

Gøril Johansen, Cecilie Lille, Vibeke Thiblin, Alfredo Chinchilla og Birgit Ryningen startet opp Judo for fred i Norge våren 2002, for å følge opp Stigs arbeid. JFFs første styre er listet opp under:

Leder: Birgit Ryningen

Nestleder: Gøril Johansen

Sekretær: Vibeke Thiblin

Økonom: Cecilie Lille

Judo for fred (JFF) ble et fritt prosjekt under Norges Judoforbund (NJF) etter møte med Forbundstyret, våren 2003. Jan Eirik Schøitz hadde akkurat tatt over presidentvervet i NJF og han krevde at dersom JFF skulle kunne kalle seg et prosjekt under NJF, skulle NJFs ressurser i form av tid, administrasjon og penger ikke benyttes.

Styret i JFF ønsket å sende norske trenere til Afghanistan. Hydro Polymers og Right to Play dekket billetter til Kabul for Vibeke Thiblin og Birgit Ryningen som hadde et 10 ukers opphold høsten 2003. Under dette oppholdet bodde Vibeke og Birgit hos Stig og han tipset dem om at det gikk an å søke både Fredskorpset (FK) og NORAD om finansiell støtte til JFF.

Sterke vennskapsbånd var blitt knyttet mellom afghanske og norske judoutøvere og da Vibeke og Birgit var hjemme igjen etter sitt 10 ukers opphold i 2003, satte JFF sitt styre i gang med å søke om penger fra nettopp FK og NORAD.

Siden har både FK og NORAD finansiert utveksling av trenere, materiell og drift av flere klubber i Afghanistan og fra 2013 i Zambia med spesiell fokus på barn og jenter. Mange norske, afghanske og etterhvert zambiske judoutøvere har vært involvert og lagt ned utrolig mange timer i frivillig styrearbeid, administrasjon og som trenere.

 

For informasjon om JFFs arbeid i dag: Judo for freds hjemmeside

Judo for fred sitt styre 2006. Fra venstre: Birgit Ryningen, Anders Levoll, Lars Kyllingstad, Tone Solnørdal og Vibeke Thiblin
Judo for fred sitt styre 2006. Fra venstre: Birgit Ryningen, Anders Levoll, Lars Kyllingstad, Tone Solnørdal og Vibeke Thiblin
Judo for fred sitt styre 2007. Bak fra venstre: Per Einar Torbergsen og Lars Kyllingstad, i midten fra venstre: Anders Levoll og Tore Kongshaug, forran fra venstre: Birgit Ryningen, Linda Mari Holøien og Vibeke Thiblin
Judo for fred sitt styre 2007. Bak fra venstre: Per Einar Torbergsen og Lars Kyllingstad, i midten fra venstre: Anders Levoll og Tore Kongshaug, forran fra venstre: Birgit Ryningen, Linda Mari Holøien og Vibeke Thiblin

 

Styrets beretning med appendiks fra årene 2005, 2006, 2007 & 2008 kan sees her.

Rapport fra byggingen av dojo i Kabul, skrevet av Shafiq Eqrar

Teksten er skrevet av Birgit Ryningen. Mesteparten av innholdet er hentet fra intervju med Stig Traavik den 25.3.2012. Siste delen er stort sett hentet fra Judo for fred sine årsrapporter.

Judo Historie i Norge – del 3

Judoens historie og utvikling i Norge de ca. 30 første årene              Del 3

Av Carl August Thoresen, 4 Dan.

Denne artikkelen er del 3 i en serie på 3 artikler om Judoens historie i Norge, første del ble publisert 21.november og andre del 24.november 2014 ( Red.anm ).

1980- tallet var en storhetstid i norsk judo med høye medlemstall, mange klubber, stor aktivitet og mange eldre og dyktige dan graderte utøvere som ble respektert for sin lange erfaring. En av grunnene til det høye medlemsantallet var at judo var en av veldig få kampsporter i Norge, og således hadde liten konkurranse. En annen og viktig årsak var forbundets aktive innsats for å starte nye klubber. Det var tydelig at medlemmene i denne perioden opplevde norsk judo som et miljø der de utviklet seg, dvs. et teknisk utviklingsmiljø og sterkt samhold.

Medlemstall NJF 1986- 2003 er vist nedenfor:

Graf medlemstall - NJFSom en ser, i 1986 var det 7306 medlemmer i Norges Judoforbund, i 2003 var dette antallet sunket til 3731 medlemmer. I prosent har NJF mistet 49 prosent av medlemsmassen i perioden fra 1986 til 2003. I samme tidsperiode er det grunn til å merke seg at bryteforbundet har økt sin medlemsmasse fra 3739 til 5661, en økning på 50 prosent. Bokseforbundet fra 3438 til 4157, en økning på 21 prosent. Karate (nåværende Norges Kampsportforbud) fra 11 101 til 24 447, en økning på hele 120 prosent. Også til sammenligning har NIF hatt en prosentvis økning av sin medlemsmasse på 15,3 i tidsperioden 1986 – 2003.

På 1990- tallet sank medlemstallet kraftig, klubber ble nedlagt og aktiviteten sank til sterkt. Går en nærmere inn i tallene fra denne perioden ser man at en i stor grad mistet de som kunne noe, dvs. at de eldre dan graderte utøverne forsvant, samtidig som også at NJF mistet en stor andel av sine kvinnelige medlemmer. NJF ble i denne perioden en organisasjon av barn og ungdom (80 %). Ut fra dette var det tydelig at spesielt de eldre medlemmene i denne perioden ikke opplevde norsk judo som et miljø der de kunne utvikle seg i eller hvor det ble gitt rom for utvikling og påskjønnelse, dvs. norsk judo var ikke et utviklingsmiljø.

Den manglende utvikling har nok også andre forklaringer, manglende utvikling av trenere, ingen lokal klubbutvikling etc..

I perioden etter 2003 har medlemstallet ligget stabilt på omkring 3500 medlemmer. Det kan synes som om den negative utviklingen har stoppet opp, men at en opptur lar vente på seg. I samme periode har aktivitetsnivået gått kraftig opp gjennom en stor økning av antallet komiteer i NJF, en sterk satsing på et bredt ungdomslandslag, oppstarten av prosjektet/ komiteen Judo for fred, inkludering av Judo for funksjonshemmede, arrangering av internasjonale arrangementer, som verdenscup stevne og dommerseminar, og et klarere fokus på utdanningsaktiviteter, samt kata.

Den økonomiske omsetningen har økt, det samme har behovet for en mer profesjonell drift og administrasjon. Samtidig har vi sett at NJF, som andre idrettsorganisasjoner, i perioder er preget av harde konflikter. Går en inn i tallene fra idrettsregistreringen for denne perioden ser en at NJF ikke har noe rekrutteringsproblem. Det begynner om lag 1000 nybegynner barn på judo hvert år. Av disse er det imidlertid om lag 600 som har sluttet etter 1 år. Dette gjør NJF svært sårbare. Problemet synes ikke å være at folk ikke velger å prøve judo, men at folk velger det bort etter at de har prøvd. Hvorfor? Det kan synes som om norsk judo fremdeles ikke har lykkes i å etablere et miljø der medlemmene utvikler seg eller blir gitt rom for å utvikle seg individuelt.

Årsakene til denne nedturen kan være mange, men det bør pekes spesielt på to ting. Før det første fikk judo hard konkurranse fra de mange andre kampsportene som kom til Norge i denne perioden. Dette vil naturlig nok føre til en lavere rekruttering til judo. Likevel ser vi av medlemstallene at det var de som kunne noe, altså de som allerede var medlemmer og som hadde vært det en stund, som sluttet. Dette kan vanskelig forklares med konkurranse fra andre kampsporter.

For det andre gikk NJF konkurs i 1994. NIF ga NJF 2 år på å få orden i økonomien. Greide en ikke det ville NJF legges under administrasjon av NIF. Daværende leder av kontrollkomiteen, Erik Otto Jacobsen, tok tak i situasjonen og sammen med Jan Eirik Schiøtz og Jan Frank Ulvås brukte de 1 år på å få økonomien i balanse. Erik Otto Jacobsen var i denne perioden både president og generalsekretær. Konkursen betød imidlertid på en stans i nær sagt all aktivitet, samt at de 6 menneskene som jobbet på forbundskontoret måtte gå.                Norsk judo måtte på mange måter begynne helt på nytt.