Stikkordarkiv: IJF

Oppstarten av Judo for fred (2002-2003)

 Judo for fred (JFF) er bistandskomiteen i Norges Judoforbund og mottar midler fra Norad og privatpersoner og har aktivitet i Afghanistan og Zambia. Historien om JFF starter med diplomaten og judoutøveren Stig Traavik. Stig har blant annet deltatt i OL for Norge og i 2001 jobbet han i Geneve.

De første treningene for jentene fra barnehjemmet trente i et telt vi fikk låne av UNICEF. Foto: Birgit Ryningen
De første treningene for jentene fra barnehjemmet trente i et telt vi fikk låne av UNICEF. Foto: Birgit Ryningen

Stig drar til Afghanistan

I årsskiftet 2001/2002 var det klart at Norge skulle åpne en ambassade i Kabul. Stig ble tilbudt nestlederjobben på ambassaden og han takket ja til tilbudet uten å tenke seg om to ganger. Da Stig kom til Kabul prøvde han å finne ut om det fantes noe judo der, men han fant ingen som kunne svare på det. Det han derimot fant ut var at det fantes fristilsbryting. Han tenkte at det var likt nok og dro til en sportsbutikk for å kjøpe seg en bryterdrakt. Da han var i butikken kom det en fyr bort og pekte på blomkålørene til Stig og lurte på hvor han skulle bryte hen. Stig sa at han skulle begynne å med bryting på Stadion (Stadion til National Afghan Olympic Committee (NAOC) ble brukt som henrettelsesplass under Taliban, men ble gitt tilbake til idretten etter Talibans fall). Jeg driver med judo, sa fyren. Han fortalte Stig når og hvor det var judotrening.

Judo for fred
Stig Traavik mellom de afghanske judoutøverene Farhad (t.v.) og Ammon. Foto: Birgit Ryningen

Judotreningene holdt til i et helt utbomba lokale i et område som var like utbomba. I den ene enden av lokalet hadde etterretningstjenesten kampsporttrening og i den andre enden var det judo. Lokalet ellers bestod av et betongskjelett med plast foran åpningene der vinduene skulle vært. Mattene lå rett på betonggulvet og bestod av en treramme med en presenning som var strukket over noe udefinerbart materiale. Første gang han var der, møtte han kun Mr. Zakria som var president, dommersjef og landslagstrener; kort sagt alt i det Afghanske Judoforbundet. På et senere tidspunkt foreslo han også at han skulle delta i VM. Stig spurte om de skulle trene og etter noen uchi-komi skulle de gå randori hvorpå Stig kastet Mr. Zakria på yoko tomoe nage 3-4 ganger på rappen så det sang i betongen. Da var treningen ferdig, men Zakria ville at Stig skulle komme oftere og Stig begynte å trene sammen med det de kalte landslaget. Han fikk aldri svar på hvor og når de andre klubbene trente og det ble fort klart at det var fordi ”landslaget” ønsket ikke at Stig skulle trene med og lære opp noen av de andre. På tross av iherdig søken etter andre klubber, var det ikke lett å finne ut hvor og når de andre trente.

Da Stig kom til Kabul, var det organiserte judotreninger, men de drev med lignet mer på en slags bryting. De kunne veldig lite teknikk og kunne heller ikke reglene, men de trente nesten hver dag kl 6.00 om morgenen. Det var ikke så mye å gjøre i Kabul på den tiden. Det var portforbud etter klokka ni om kvelden og Stig la seg tidlig og ble heller med på morgentreningene 2-3 ganger i uka før jobb.

Judo for fred
Judogutter utenfor treningslokalet sitt i Kabul, 2003. Foto: Birgit Ryningen

Stig hjalp dem med å bli en del av det internasjonale Judoforbundet (IJF) og de dro på sin første konkurranse i utlandet. Etter hvert begynte Stig å spørre etter barna. Når trener barna og hvor trener de? Stig tenkte tilbake på sin egen barndom og husket hvordan Gunnar Foss hadde tatt imot barna og hvor viktig det hadde vært for ham som liten. Barna som møtte opp på trening i NJJK fikk et miljø, et sted å være og trygghet. Men i Kabul mente de at barn ikke var flinke og de fikk klare seg selv. Når de ble 14-15 år kunne de få komme på trening, men barna hadde de ikke bruk for i klubben.

Stig begynte å snakke om verdier og om hvorfor særlig barn som vokser opp i et land som Afghanistan trenger noe positivt å holde på med. Det gjorde nok litt inntrykk, men det som gjorde mest inntrykk var at Stig sa at dersom noen skal bli skikkelig gode i judo så må de begynne som barn.

De første treningene for jentene fra barnehjemmet trente i et telt vi fikk låne av UNICEF. Muruari og Zainab. Foto: Birgit Ryningen
De første treningene for jentene fra barnehjemmet trente i et telt vi fikk låne av UNICEF. Muruari og Zainab. Foto: Birgit Ryningen

Stig traff etter hvert Seema Ghani. Hun jobbet da for FN og hun hadde tatt til seg 15 foreldreløse barn. En dag de spiste lunsj fortalte Stig henne om ideen han hadde om barnetreninger, og Seema sa; kan du ikke begynne med barna mine? Stig tok med seg noen av landslagsutøverne og begynte å trene de første 8 barna i judo. Det var 8 små gutter fra femårsalderen og oppover. De afghanske guttene var hovedtrenere og Stig støttet opp om dem når han hadde tid. Han så at de hadde behov for både teknisk og pedagogisk veiledning, så Stig inviterte sin gamle trener og venn, Alfredo Chinchilla, om han kunne komme ned. Stig visste at flere generasjoner av de som har blitt gode judoutøvere i Norge har hatt Alfredo som trener da de var barn.

Da barnetreningene var kommet i gang var det flere av afghanerne som begynte å bli interessert og den første som viste interesse var Shafiq Eqrar som drev en av de andre klubbene utenom landslaget det faktisk hadde lyktes Stig å komme i kontakt med. Shafiq jobbet på et senter for gatebarn,  Aschiana, og spurte Stig om hjelp til å sette i gang judotrening for barna der. Stig skaffet dem noen drakter og matter og han var med på noen treninger, men hadde ikke tid til å bli med på så ofte.

De første treningene for jentene fra barnehjemmet trente i et telt vi fikk låne av UNICEF. Muruari og Zainab. Foto: Birgit Ryningen
De første treningene for jentene fra barnehjemmet trente i et telt vi fikk låne av UNICEF. Muruari og Zainab. Foto: Birgit Ryningen

I årene 1999-2003 var Alf Birger Rostad president i Norges Judoforbund. Da Stig Traavik ringte og spurte om Judoforbundet ønsket å bidra til å bygge opp judo i Afghanistan, hadde Alf Birger bare et svar han kunne gi, nemlig: Ja. Det ble samlet inn brukte matter og drakter fra Norge og sendt til Afghanistan. Jon Brattlid koordinerte selve innsamlingen.

Jentene på barnehjemmet til Seema hadde på denne tiden begynt å mase om at de også skulle få begynne å trene judo. Det hadde også dukket opp noen større jenter som også ville trene judo. Verken Stig eller de afghanske guttene kunne trene jentene, så Stig inviterte norske judojenter til Kabul. De norske judojentene kom mer enn gjerne til Kabul for å være instruktører og de satte i gang med instruktøropplæring av de litt eldre afghanske jentene.

Judo for fred
Afghansitans første kvinnelige gulbelter! Foto: Birgit Ryningen

Dette, innsamlingen av brukte drakter og matter samt instruktørbesøkene fra Norge, var starten på det som skulle bli Judo for fred komiteen i Norges Judoforbund.

Til sammen 7 norske judotrenere besøkte Kabul i 2002. Disse trenerne var: Alfredo Chinchilla, Jon Brattlid, Thomas Engebrethsen, Ane Ofstad Presterud, Cecilie Lille, Gøril Johansen og Birgit Ryningen.

Judo for fred
Judogutter utenfor treningslokalet sitt i Kabul, 2003. Foto: Birgit Ryningen
Judo for fred
Utsikten fra en av dojoene i Kabul, 2003. Foto: Birgit Ryningen

Judo for fred

Gøril Johansen, Cecilie Lille, Vibeke Thiblin, Alfredo Chinchilla og Birgit Ryningen startet opp Judo for fred i Norge våren 2002, for å følge opp Stigs arbeid. JFFs første styre er listet opp under:

Leder: Birgit Ryningen

Nestleder: Gøril Johansen

Sekretær: Vibeke Thiblin

Økonom: Cecilie Lille

Judo for fred (JFF) ble et fritt prosjekt under Norges Judoforbund (NJF) etter møte med Forbundstyret, våren 2003. Jan Eirik Schøitz hadde akkurat tatt over presidentvervet i NJF og han krevde at dersom JFF skulle kunne kalle seg et prosjekt under NJF, skulle NJFs ressurser i form av tid, administrasjon og penger ikke benyttes.

Styret i JFF ønsket å sende norske trenere til Afghanistan. Hydro Polymers og Right to Play dekket billetter til Kabul for Vibeke Thiblin og Birgit Ryningen som hadde et 10 ukers opphold høsten 2003. Under dette oppholdet bodde Vibeke og Birgit hos Stig og han tipset dem om at det gikk an å søke både Fredskorpset (FK) og NORAD om finansiell støtte til JFF.

Sterke vennskapsbånd var blitt knyttet mellom afghanske og norske judoutøvere og da Vibeke og Birgit var hjemme igjen etter sitt 10 ukers opphold i 2003, satte JFF sitt styre i gang med å søke om penger fra nettopp FK og NORAD.

Siden har både FK og NORAD finansiert utveksling av trenere, materiell og drift av flere klubber i Afghanistan og fra 2013 i Zambia med spesiell fokus på barn og jenter. Mange norske, afghanske og etterhvert zambiske judoutøvere har vært involvert og lagt ned utrolig mange timer i frivillig styrearbeid, administrasjon og som trenere.

 

For informasjon om JFFs arbeid i dag: Judo for freds hjemmeside

Judo for fred sitt styre 2006. Fra venstre: Birgit Ryningen, Anders Levoll, Lars Kyllingstad, Tone Solnørdal og Vibeke Thiblin
Judo for fred sitt styre 2006. Fra venstre: Birgit Ryningen, Anders Levoll, Lars Kyllingstad, Tone Solnørdal og Vibeke Thiblin
Judo for fred sitt styre 2007. Bak fra venstre: Per Einar Torbergsen og Lars Kyllingstad, i midten fra venstre: Anders Levoll og Tore Kongshaug, forran fra venstre: Birgit Ryningen, Linda Mari Holøien og Vibeke Thiblin
Judo for fred sitt styre 2007. Bak fra venstre: Per Einar Torbergsen og Lars Kyllingstad, i midten fra venstre: Anders Levoll og Tore Kongshaug, forran fra venstre: Birgit Ryningen, Linda Mari Holøien og Vibeke Thiblin

 

Styrets beretning med appendiks fra årene 2005, 2006, 2007 & 2008 kan sees her.

Rapport fra byggingen av dojo i Kabul, skrevet av Shafiq Eqrar

Teksten er skrevet av Birgit Ryningen. Mesteparten av innholdet er hentet fra intervju med Stig Traavik den 25.3.2012. Siste delen er stort sett hentet fra Judo for fred sine årsrapporter.

Judo Historie i Norge – del 1

Judoens historie og utvikling i Norge de ca. 30 første årene Del 1
Av Carl August Thoresen, 4 Dan.

Denne artikkelen er del 1 i en serie på 3 artikler om Judoens historie i Norge, første del ble publisert 21.november, andre del 24.november og tredje del  27.november 2014 ( Red.anm ).

For å sette norsk judo i historisk og utviklings perspektiv må en også se dette i forhold til judoens generelle utvikling i Europa og resten av verden. Noen viktige datoer er:jigoro-kano

1882 Jigoro Kano grunnla Kodokan. Kano ble født i 1860 og døde i 1938. Se bildet til høyre.

1918 Europas første judoklubb Budokwai, London og ble startet av Gunji Koizumi 8. dan

1924 Fargede belter ble for første gang brukt på Budokwai, London

eju_logo1932 Europeiske Judo Union EJU ble stiftet

1934 Første Europa mesterskap i Dresden Tyskland

1935 Yoshiaki Yamashita var den første person som fikk 10. dan

1945 Danmark som var den første som startet med judo i Skandinavia hadde i begynnelsen 2 grupperinger, de som fulgte Kodokan og de som var imot Zen budistisk innblanding i judoen. Men i 1948 slo de seg sammen til Dansk Judo Union og fulgte Kodokans opplegg for trening.

1948 Det British Judo Association ble stiftet

1948 Det European Judo Union EJU ble gjenopptatt etter krigen.

1948 Ble Dansk Judo Union ble stiftet.

1950 Det første EM ble arrangert i Paris etter krigen

1950 Første gang kvinner var med i internasjonal konkurrase

1951 Uoffisielt startet judo trening i NorgeInternational-Judo-Federation-IJF-logo-150x150

1952 Det International Judo Federeation IJF ble opprettet av 17 nasjoner

1954 I Sverige startet judoen først i Göteborg omkring 1954 og et par år etter i Stockholms området. Også i Sverige fulgte en så langt det lot seg gjøre Kodokan.

1956 Det første verdensmesterskapet ble avholdt i Tokyo, Japan

1958 Uoffisielt NM i OsloNJJK logo

1960 Norsk Judo og Jiu-Jistu Klubb NJJK ble offisielt startet

1960 Det Svenske Judoforbundet ble stiftet

1964 Judo var med for første gang i de olympiske leker i Tokyo, Japan

1965 Charles Palmer, England senere 10. dan ble valgt som den første ikke japanske president av det International Judo Federation. Palmer har senere blitt omtalt som den moderne judoens far.

NJF-gammel-logo1967 Norges Judoforbund ble stiftet.

1969 Det første norgesmesterskap ble avholdt

1971 Første offisielle NM i Nadderudhallen. Ca 2000 tilskuere

1972 Norges Judoforbund utgir bladet ”Norsk Judo”

Judoaktiviteten i Norge ble uoffisielt startet i 1951 av en gjeng på om lag 8 personer som begynte å trene judo på Sam Melbergs gym i kjelleren på Bislet Bads i Oslo. Disse treningene ble startet og ledet av Henrik Lundh og Torkel Sauer. 1952 ble den offisielle treningen startet.

Henrik Lundh ble født 7. januar 1905 og døde 9. januar 1985, han regnes som den som startet med judo i Norge. Han hadde startet med jiu-jitsu i Millorg i 1942. Gjengen som trente bestod av unge menn mellom 20 og 40 år som i stor grad hadde akademisk bakgrunn. Lundh var en stor personlighet og som gjorde alt for å hjelpe de som begynte å trene judo.

Henrik Lundh - Halling skole 1966I tillegg til Judoen var hans store interesse friluftsliv og han satt i mange år i hovedstyre til Den Norske Turistforening og var livsvarig medlem av ”De Norske Studenters Roklubb”. Han var advokat av yrke og hjalp gjerne judoguttene med juridiske råd, mot at de betalte tilbake med judoarbeide. Når det gjaldt judo trening og utførelse var Lundh en perfeksjonist og veldig nøye på at kastene ble utført korrekt som en ser på hans utførelse av Uki-otoshi på bildet. Uke er Øivind Tveter.

Målet med treningen var i begynnelsen mosjon og selvforsvar, men en gikk gradvis over til å trene ren judo. Fokuset i begynnelsen var selve treningen, og ikke så meget på organisasjonsbygging. Samtidig var det sosiale aspektet meget viktig. Judokompetanse og impulser hentet de spesielt fra Danmark, England og Frankrike. Gruppen kalte seg Norsk Judo og Jiu-jitsu Klubb (NJJK). I begynnelsen ble treningen alltid startet med ca. 20 minutters hard gymnastikk etter grammofon med gammeldans for å få inn rytmen i kroppen,

I begynnelsen i mangel av instruktører fulgte en den judo litteraturen i klarte å komme over og spesielt bøkene fra både Kodokan og Kawaishi. Japanske M. Kawaishi som hadde flyttet til Frankrike var 7. dan og dette var på den tiden var en meget høy grad. Han regnes som judoens grunnlegger i Frankrike. Etter hvert gikk en helt over til Kodokan systemet og spesielt fordi Ichiro Abe 4. dan senere 10. dan hadde årlige samlinger i Danmark. Abe var i mange år Kodokans representant i Europa. Jeg møtte Abe i 1988 på Kodokan og han husket spesielt den høye lyse Torkel Sauer som fremragende judoutøver. På en måte kan en si at en ikke i begynnelsen var så veldig opptatt av systemene, men en tok imot de utlendingene som kom enten de var fra Frankrike eller England fordi det var judo en ønsket å lære. Jo flere som kom, jo flere forskjellige måter lærte en at judo kunne utføres på.

 De første utenlandske instruktørene vi fikk besøk av var i første rekke:

1953 Eric Miller 2.kyu fra Budokwai hvor han var sekretær.

1954 Eric Miller 1. kyu

1954 Robert Marchant 1.dan som graderte Henrik Lundh og Torkel Sauer til 2. kyu

1955 Robert Marchant 1.dan som graderte Henrik Lundh 1.kyu, og Ichiro Abe som graderte Torkel Sauer til 1.kyu av Ichiro Abe 4.dan senere 10.dan

1956 For å oppnå dan grader måtte en i begynnelsen gradere seg i utlandet, og de første med 1. dan i judo var Henrik Lundh, Torkel Sauer og Per Ombudstvedt som ble gradert i 1956 i Danmark av Ichiro Abe som da var 4. dan.

1959 Robert Marchant 3.dan graderte Henrik Lundh og Torkel Sauer til 2.dan

1962 Robert Marchant 4.dan graderte Henrik Lundh, Torkel Sauer til 3.dan, Per Ombudstvedt, Olav Knutsen og Svein-Erik Engebretsen til 2.dan.