Stikkordarkiv: Hajime

Landskamp Norge – Island – 1974

Lørdag 2. mars arrangerte Norges Judoforbund landskamp mot Island i Nadderudhallen i Bærum

Her kan du se flere bilder fra denne landskampen.

Referat fra Norsk judo nr. 2 fra 1974.
Skrevet av Klaus F. Solheim

Det ble et særdeles vellykket arrangment hvor det til tross for tippekamp på TV var møtt fram. ca. 530 tilskuere.
Fjernsynet var til stede og gjorde opptak som ble meget gode i forhold til det som her vært vist før.
Det ble stillt to lag fra hvert land slik at hver deltaker fikk 2 kamper
hver. Den judoen som ble vist er det stort sett ikke mye godt å si om.
Islendingene viste seg å være uhyre sterke og vanskelig å få gjort noe med. De få ipponseirene er betegnende for det som foregikk på stevnet. En av de få ipponseirene er det er Øivind Jacobsen som kaster.
Den raskeste ippon var det en av islendingene som stod for, 20 sek. Ellers var kampene til Petter Lind kvikke og morsomme å se på, og Øivind Jacobsen gjorde som vanlig en solid innsats. Resultatet av landskampen ble 4-0, med en kamp uavgjort.
Dommere var Olle Edeklev fra Sverige, som hoveddommer, og
ellers Wim v.d. Heijden og Carl A. Thoresen.
Etter landskampen var det bankett hvor det ble overrakt gaver.

Landskamp Island-Norge 1974-PTDC3040-crop Landskamp Island-Norge 1974-Øivind Jacobsen -PTDC2132-crop

Arild Berg, Per Steinar Ottestad, Ørn Terje Foss og ??.
Knelende Øivind Jacobsen

 Fra Hajime nr 2 1974

lsland var et positivt og meget interessant bekjentskap. De har faktisk bare sporadisk vært med i nordisk og internasjonal sammenheng, og var således totalt ukjente for oss.
Det var vel vår konrtakt med Svavar Carlsen som í første rekke utløste dette ønske fra lsland om Iandskampkontakt med Norge. Dessverre var det jo de nå så kjente økonomiske problemer i NJF som nesten satte en stopper for denne landskampen, men plutselig meddelte Island bare at de kom, og dermed får vi jo overført Norges økonomiske problem til neste år – ved den obligatoriske gjenvisítten pà Island som må gjøres.
La oss håpe at disse gjenvisíttproblemene lar seg Iøse tilfredsstillende, og at forberedelsene fra norsk side starter opp mer enn de etterhvert tradisjonelle 2- 3 ukene før, som vi etterhvert har fått inntrykk av er standarden fra norsk side.
Mer om kampresultatene og bilder ser du i Hajime nr. 2 fra 1974.

På de norske lagene stilte:
Norge 1: Petter Lind, Axel Hopstock, Øivind Jacobsen, John Lysholt (Pedersen), Jan Jansen.
Norge 2: Ulf Berget, Dag Hodne, Morten Yggeseth / Reidar Hasle, Per Steinar Ottestad, Erik Haugen

Resultat:

Island 1 – Norge 1 = 2-3
Island 2 – Norge 2 = 1-3
Island 1 – Norge 2 = 2-3
Island 2 – Norge 1 = 2-3

Verdensmesterens møte med meg!

Dette er en godt skrevet artikkel som tåler enda en gjengivelse. Artikkelen har tidligere stått i NJJK sitt klubbblad (nr.1-1976), Norsk judo (nr.2-1980 og nr.3-4-1984) og EM-avisa fra 1985.
Arild var en av de tidligste medlemmene i NJJK, begynte i 1970, og er presentert i Hajime nr. 2 fra 1973. Den gangen hadde Norsk judo flere gode tungvektere, bl.a Erik «Lillegutt» Haugen, Jan Jansen og vektløfteren Eivind Rekustad var på matta i de dager.
( Red. anm. )

SEKUND for SEKUND

Arild-Berg---Verdensmesterns-møte-med-meg,-sekund-for-sekundav Arild Berg

Det var i de dager i oktober 1975 at jeg fikk oppleve noe som ikke alle judokas får oppleve – nemlig det å være deltager i et verdensmesterskap i judo.

Trekningen ga som resultat at første kamp i Åpen klasse skulle gå mellom verdensmesteren fra 1973 Ninomaya fra Japan  — og meg – fra Norge.

Det er vel unødvendig å si at denne trekningen gjorde sitt til at nervene – og da spesielt de som satt i mageregionen – begynte å snu og vrenge på seg på en litt merkelig måte, slik at jeg pr omgående av mine norske «venner» ble døpt «Toalettinspektøren».

Kampdagsmorgenen opprant med sol og sang over Wien, hvor mesterskapet gikk, og jeg hadde selvsagt sovet som en «stein» hele natta. Inntrykkene for den nær forestående kampen strømmet imidlertid ganske snart på igjen, og det var nok ikke noen særlig «munter» kar som troppet opp ved frokostbordet, nei. Og så alle de gode rådene da! Det var utrolig hvor mange teoretisk glimrende ideer som ble gitt på hvordan «gamle-mestern» skulle slåes, men det var tydeligvis svært få som bekymret seg over at det var jeg — som skulle overføre de teoretiske ideene til praksis.

Etter registrering og frokost dro vi ut til «Stadthalle». Jeg startet opp med oppvarmingen med en gang, og etter en tid begynte svetten å sile. Åjo, her skulle nok japaneren få klar beskjed om hvor Norge lå på kartet. Tre minutter før jeg skulle inn på matta inntraff en merkelig situasjon. Det var det østerrikske Røde Kors som kjørte inn en rullestol i hallen – og da skjønte jeg at nervekrigen var i full gang – stakkars japaner.

Tiden var inne, og her er referatet av kampen – sekund for sekund:

1. sekund: Jeg grep tak i Ninomaya uten en mine – og han så på meg med skrå øyer, med tydelig nervøsitet i blikket.

2. sekund: Detta var ikke rare greiene, tenkte jeg, og tro til i en kata-guruma.

3. sekund: Jeg kom elegant ned – og tenkte – at nå, nå kommer’n etter.

4. sekund: Han kom ikke, dessverre.

5. sekund: Jo, han kommer allikevel! — og nå tenkte jeg, nå blir det bakkekamp. Jeg gjorde meg klar til å vise’n et par «spesialtriks».

6. sekund: Nei, han var nok ikke interessert. Han hadde nok sikkert fått informasjoner om mine bakkekampbravader av sin leder, tenkte jeg.

7. sekund: «Matte» – lød stemmen fra mattedommeren – og vi reiste oss opp.

8. sekund: «Hajime», lød stemmen igjen – og vi var igang med kampen igjen. Jeg så på min motstander. Det var tydelig at han hadde strammere «auer», og at nervøsiteten begynte å ta overhånd.

9. sekund: Nå gjelder det, tenkte jeg – sugde tak i gubben – og tenkte at nå skal du få se hvordan vi masserer motstandere oppe i gamle Norge.

10. sekund: Men – jeg stusset. Var det virkelig en så sterk mann jeg hadde tak i bare for et øyeblikk siden ??

11. sekund: Motstanderen min fikk tydeligvis ny glød, men han hadde nok ikke regnet med den behandlingen jeg hadde tiltenkt ham.

12. sekund: Tre raske sidestepp – og jeg tenkte at nå – nå er jeg kommet virkelig i «siget».

13. sekund: Jeg dro litt i gien hans, og lurte faktisk på om den kanskje var limt på’n.

14. sekund: Jeg krøket meg ned – og regnet med å gå dypt inn i angrepet. Jeg kjente han stivna til, og faktisk ikke greide å røre på seg – og langt mindre på meg.

15. sekund: Vel – det er andre som har tatt feil før – – – og denna gangen var det meg.

16. sekund: Osoto-gari ‘n kom, og sammen med den kom det bokstavelig talt en murvegg av en mann, mens jeg for i lufta fortere enn svint. Jaså, tenkte jeg, er det slik Wien ser ut fra lufta. «Ippon» skreik dommer’n på matta, og kampen var over. Jeg takket Ninomaya for kampen, og han på sin side lyste som en sol – han hadde jo fått borteliminert vekk sin aller farligste konkurrent.

Men det jo ergerlig med sånne partiske dommere – for jeg ledet da litt ????

Hentet fra Hajime, nr.1 – 1976.

 

I Norsk judo og nr.3-4-1984 og EM-Avisa fra 1985 ( Hamar ) står også denne historien, men her har Atle Lundsrud, som var landslagstrener og leder for de norske deltagerene, skrevet et tillegg som gjengis her:

Arild holder en kjekk og optimistisk tone i sin innledning i forbindelse med oppvarming etc., men det var en smule annerledes. Først og fremst fordi Aril var nesten stum i to dager, noe som er meget uvanlig når det gjelder ham. Når han endelig snakket, var det under tribunen like før vi skulle inn.
«Jeg tør ikke gå inn jeg, Atle».
Som lagleder prøvde jeg å friste ham med tanker om framtiden.
Tenk når du sitter med barnebarna på kne, Arild, og forteller om da du nesten rundjulte verdensmesteren.
«Jeg tør ikke gå inn, jeg, Atle», gjentok den store fighteren. Da fikte jeg til ham to ganger med håndkleet. Arild så ulmt til meg. men akkurat da ble kampen ropt opp.
Ninomaya, Japan, rouge – Berg, Norvege, blance.
En mumling høres i hallen, den steg til brus, alle fotografer stormet over til «vår» matte, alle trakk opp kameraene, alle så fram til årets judobilde.
En tom rullestol ble ganske riktig trillet inn i hallen.  Arild så den heldigvis ikke, da hadde jeg vel aldri fått ham ut på matta.
Kampen begynte, Arild var frekk nok til å angripe først, men hans beskrivelse av de 16 sekunder er så maksimalt utnyttet, så jeg går over til å fortelle om tiden etter kampen.
Arild hadde fått talens bruk igjen, og de som kjenner ham vet hva det vil si, attpåtil skulle han ta igjen for to dagers taushet.
Han gikk en kamp til pá grunn av rekvalifikasjon, men det ble et nytt tap, uten at motstanderen var så mye bedre. Det var en belgier, tror jeg. Vi nærmet oss finalen, den gangen var det anledning til å stille med to mann i hver vektklasse, og det endte som det pleide i den tiden, to japanere i finalen – Ninomaya og Nemura.
Jeg har sett mange EM og VM, mange finaler som har lett for å bli kjedelige, det står for mye på spill. Men, maken til denne finalen kan jeg ikke huske. Maksimalt kjedelig, de så ut som to fotballspillere som holdt hverandre, sparket hverandre uten ball.
Da kom det fra Jan Jansen, den andre tungvekteren vår: «Arild, var det han du tapte mot? Hvordan kan du tape mot noe sånt? Han kan jo hverken judo eller fotball – nei, ærlig talt, Arild !»
Da dommeren ga Nemura seieren, kom det tørt fra Jan: «Arild, du møtte en eks-verdensmester»
Arild var tilbake på jorda igjen, stemningen i troppen var som vanlig. Vi toget ut av hallen og innvaderte «Schumankeller», vårt stamsted. Jan bestilte dobbel porsjon, alt var normalt igjen.

Ps: Arild, dette er ikke skrevet for å være slem, men jeg synes storyen krevet en smule balanse.

PS-2: Et svensk judoblad sakset artikkelen og føyde til at «bare en norrmann kan få så mycket ut av en kvart minut».

 Her ser du mer om Arilds motstander, Kazuhiro Ninomiya,  fra Wikipedia.

Bilder fra lag NM i Trondheim 1974

Lag NM i Trondheim 23.februar 1974

Her vises et utvalg av bilder fra stevnet. I 1974 var det kun NM lag for senior herrer. Bildene tatt av Gunnar Foss og Thor Petterson med flere, digitalisert av Tore Brenne og oppbevares av Dag Hodne.  Du finner et referat i Norsk judo nr. 2 fra 1974 og et NJJK referat i Hajime nr. 2 fra 1974.

Stevnet var arrangert av NTHI’s judogruppe ( NTNU )  og Trondheim Judokwai. 11 seniorlag stilte.

Resultat :
  1. NJJK 1
  2. Marienlyst Judoclub, MJC
  3. Bergen Judoklubb, BJK og Oslostudentenes Idrettsklubb,  OSI

PTDC3069 Knestående seoi-nage

PTDC3090Terje Gran som dommer. Arild Berg, NJJK 2,  vinner på Ippon.

PTDC3093

PTDC3113 Gunnar Foss får en erkjentlighetsgave av NJF president Per Ingvoldstad for sin 2 års periode som NJF president.PTDC3118 Nesodden judoklubb

PTDC3120Deltagende lag og dommere.

PTDC3121

PTDC3125 Wim Van der Heiden, Romerike JK,  og Thor Petterson, NJJK 1.

 

 

PTDC3135

PTDC3158Trondheim Judokwai (?) sitt lag.

PTDC3178 Dommer Atle Lundsrud

PTDC3183Carl A. Thorsen som dommer. Morteh Yggeseth, NJJK 1, kaster.

PTDC3201NJJK sitt vinnerlag.

 

PTDC3209 Erik Haugen og NJJK 1

PTDC3217

PTDC3222 Dommer er Gunnar Foss

 

Judo Historie i Norge – del 2

Judoens historie og utvikling i Norge de ca. 30 første årene              Del 2

Av Carl August Thoresen, 4 Dan.
Denne artikkelen er del 2 i en serie på 3 artikler om Judoens historie i Norge, første del ble publisert 21.november og tredje del 27.november 2014 ( Red.anm ).

Den første nordmann som antagelig fikk 1.dan i judo var Norges Charge d’affaires Lauritz Grønvold i Tokyo fra 1923 til 1928, han fikk 1. dan honorært av Matsui Judo Club i 1928 etter nesten daglig å ha trent judo i en 4-5 år.

I begynnelse ble de som studerte i utlandet spesielt oppfordret til å la seg bli gradert i utlandet. På denne måten kunne en sammenligne våre egne graderinger og standard med de utenlandske. Og ikke minst skaffe oss nye og flere impulser, og lære hvordan en i utlandet graderte.

De første judo mattene i kjelleren på Bislet Bad i Oslo var hjemmelaget av 1m høvelspons som ble trampet ned og lagt presenning over. Men i 1961 fikk vi de første ordentlige mattene fra Japan. Når vi var i utlandet lånte vi blant annet filmer fra den Japanske Ambassade i Stockholm eller tok med oss drakter fra spesielt England.

Den første judoklubben i Norge var Norsk Judo og Jiu-jitsu Klubb (NJJK) som ble offisielt stiftet i 1960. Deretter fulgte Bergen Judo Klubb i 1962, Kongsberg i 1963, Oslo Studentenes Idrettslag OSI i 1964, Fredrikstad i 1965 og Trondheim Judo Kwai i 1966.

I begynnelsen var det ingen kvinner med i norsk judo fordi Henrik Lundh syntes at jenter var et forstyrrende element under treningen. Men i 1965 kom Veslemøy Solveig Margrethe Thommassen fra Kongsvinger JK som første kvinne til 5.kyu

Norges Judoforbund (NJF) ble stiftet 28. juni 1967, og feiret således 40 års jubileum i 2007.  NJFs første president var Torkel Sauer.Kongepokalen

Den første kongepokalen ble delt ut for herrer i 1971 til Tore Vogt og damer i 1979 til Inger Lise Solheim, hun fikk også sølv i VM i Paris 1982.

I 1970 og 1980 årene hadde norsk judo 2 tidsskrifter nemlig ”Norsk Judo” som ble utgitt av Norges Judoforbund og ”Hajime” som ble utgitt av Norsk Judo og Jiu-Jitsu Klubb. Disse 2 tidsskriftene fikk en stor betydning og var kanskje noe av det beste for å holde norsk judo sammen, på samme måten som nettsidene til NJF i dag informerer.

Etter hvert kom behovet for konkurranser og graderinger. 13. oktober 1966 ble den første graderingskonkurransen, kalt Tsuke- nami- shiai etter Kodokans graderingsprinsipper, arrangert av Torkel Sauer, Olav Knutsen og Carl August Thoresen i Oslo. Det er igjennom årene blitt holdt over 50 graderingskonkurranser. Dette var til støtte for de som hadde ansvaret for graderingene og at graderingene ble utført objektivt og ikke på grunn av kanskje kameraderi.

I slutten av 60 årene og i begynnelsen av 70 årene kom den første virkelige store debatten om hvordan judo skulle undervises og læres bort i Norge. Det har jo alltid vært de som mener at egget lærte høna å verpe.geofgleeson
Det startet med at en i 1967 inviterte til Norge Geof Gleeson 5. dan som senere fikk 9. dan, og som var rikstrener i British Judo Association i ca 20 år. Han hadde trent på Kodokan i ca 5 år og da han kom tilbake til England fra Japan ble han kaptein på det engelske judolandslaget i flere år hvor også Charles S. Palmer, senere 10. dan, var med. Gleeson var kanskje en av de mest kunnskapsrike judomenn på den tiden, men ikke alltid like diplomatisk.
Gleeson var i ca 6 år innleid som konsulent for NJF. Det ble en sterk debatt omkring hvilken stil eller hvilket treningsopplegg en skulle satse på i norsk judo. Diskusjonen startet nå for fullt, om en skulle ha en dreining fra Kodokan Gokyo /Kawaishi systemene til Gleeson systemet.

Kodokan hadde sitt Gokyo no waza og Katame-waza system, mens japanske Kawaishi 7. dan hadde i Katame waza 17 holdegrep i Osae-komi- waza, 29 kvelninger i Shime waza og 25 armbend i Kansetsu waza. Gleeson hadde bare to teknikker i hver gruppe, i bakketeknik og alt annet var bare variasjoner på dette. For eksempel mente Gleeson at i Osae-komi waza holdt tori uke enten ved at tori lå på siden av uke eller at tori lå med brystet ned mot uke. Gleeson var den først som introduserte at drivbenet eller kastets understøttelsesbenet skulle være bak ukes tyngdepunkt i forhold til toris kastretningen. Hans judosystem var meget effektivt og teknisk avansert, men kanskje for avansert for de fleste.

Egentlig var det ikke så meget Kodokan, Kawashi eller Gleeson det dreiet seg om for disse systemene, de er i prinsippet like når det gjelder å utføre teknikkene, men den uforsonlige og harde diskusjonen gikk på måten en trodde en skulle lære bort judo på.

Derfor stod på den ene siden de som ønsket datidens klassiske Kodokan stil og på den andre siden de som var blitt tilhengere av Gleesons engelske stil, som egentlig var et Kodokan opplegg, men hadde en helt ny måte å formidle judoen på og få folk til å forstå judotreningen på. Hans system var på en måte meget lett å lære, spesielt for nybegynnere, men krevde meget av instruktørene på et høyere nivå, ja kanskje for meget. Denne debatten var i flere år meget hard og uforsonlig og førte til interne konflikter om hvordan en best kunne lære bort judo.

En av de tingene som også startet harde følelser var at Gleeson sa at om en hadde sort belte betød dette bare at en hadde sort kampferdighet og at en nødvendigvis ikke kunne instruere, og at en blåbelte kunne være meget bedre pedagogisk instruktør enn en sortbelte. Dette falt mange sortbelter meget tungt for bryster. Til sammenligning kan en si, når var for eksempel en olympisk gullmedalje alpinist en dyktig instruktør? Gleeson har skrevet ca. 8 bøker om judolæring og teknikk, men for helt å forstå bøkene krever det at en selv kan en god del om judo.

Grunnene til uroen og stridene var mange. Det var mye klaging om treningsmetoder, teknikkutførelse, graderingssystemer og ikke minst at det var en vis form for kameraderi. Generelt i begynnelsen forsøkte en å hjelpe hverandre og ikke unødvendig å motarbeide hverandre. En aksepterte mer at kastene kunne utføres på forskjellige måter avhengig av utøvernes forskjellige kroppsbygging, på samme måte som Kodokan alltid har akseptert at kataene kan utføres forskjellig så lenge kataens prinsipp og forståelse legges til grunn

I midten av 1980 årene gikk en offisielt tilbake til Kodokan Gokyo systemet. Begge systemene hadde sine sterke og svake sider, og en bør generelt kjenne til de begge systemene. Det som var det fatale var at en bare tenkte enten/eller, istedenfor både/og. I virkeligheten utfylte de hverandre og kunne ha løfte judoens teknikk og forståelse. For de som kjenner systemene ser en at de glir mere og mere over i hverandre.

I 1969 fikk Øivind Tveter, Erik Lian, Carl August Thoresen med flere plass på det første treneropplegget og utdanning til Trener I i samarbeid med Norges Idrettshøyskole. På dommersiden kom i 1969 de første C-lisens dommerne Ole-Jørgen Hammerstrøm og Atle Lundsrud. Den videre dommerutdanningen kom for fullt i 1970, og her var Atle Lundsrud sentral sammen med Olle Edeklev fra Sverige, som antagelig var den som da var kommet lengst i dømming i Skandinavia. I dag har vi fått bygget opp et sterkt dommerteam med Per-Arne Grime 7. dan i spissen for dommerutdannelsen.

Status per 1. november 2014

Judoforbundet / Dokumenter:

Her det lagt inn flere typer dokumenter. Det er spesielt morsomt å kunne vise dokumenter fra NJF sin spede begynnelsen i 1966. Disse dokumentene ligger under fanen Judoforbundet.

Stiftelsen av NJF og styreprotokoller:
Vi har lagt ut dokumenter som viser opprettelsen av Norges judoforbund, NJF,  i 1966-67 og påfølgende styremøter frem til høsten 1968.

Graderingsprotokoll - 1976 - 94

Graderingsprotokoll: Alle Dan graderinger og noen 1.kyu graderinger ble ført inn i en graderingsprotokoll. Denne boken ble brukt i perioden 1976 til 1994. Protokollen kan nå sees her på judoinfo.no.

Forbundsting:
Vi vil også legge ut alle tingpapirer som er av interesse.
Morsomt at vi fant referat fra det første tinget i 1968.
Disse tingpapirene blir lagt ut fortløpende etter hvert som vi finner disse og vi får tid til å digitalisere / skanne dokumentene.

Magasiner / Blader :

Hajime:
De 3 første årgangene, 1971-72-73, av NJJK sitt klubblad Hajime er lagt ut. Dette er NJJK sitt medlemsblad.   Her har vi alle utgavene og de kommer etter hvert. Se under fanen Magasiner –> Hajime.

Norsk Judo og Judo Magasinet: 
Det er også lagt ut en del av bladene Norsk Judo og Judo Magasinet.  Det vil bli lagt ut flere utgaver i tiden som kommer av disse  bladene.

Marienlyst Judoklubb:
Klubbavisen til MJC – Her har vi lagt ut de utgavene vi hadde tilgjengelig. Vi mangler en del av utgavene, men håper at vi kan få disse etter hvert.

Alle dokumenter og blader vil bli søkbare etter hvert, en del er det allerede.

Flere magasiner lagt inn

Judomagasinet nr. 2 fra 1992 med Stig Traavik på forsiden.
Judomagasinet nr. 2 fra 1992 med Stig Traavik på forsiden.

Historikk-prosjektet har tilgang til og fått tillatelse til å publisere de gamle klubb-magasinene til Marienlyst JC (MJC Nytt) og Norsk Judo og Jiu-jitsu Klubb (Hajime).

Det er også lagt inn flere utgaver av NJFs gamle medlemsblad Norsk Judo, og Judomagasinet.