Diverse dokumenter

Det er blitt laget mye dokumentasjon, hefter, blader, illustrasjoner, dokumenter, mm. til kurs, seminarer, graderinger, tinget, presentasjoner o.l.. Her er mye morsomt å lese og kanskje noe av det fortjener et nytt liv i en eller annen form.  Mye av dette er nok gått tapt, men det vi finner eller får tilsendt vil bli prøve å publisere herjudoinfo.no/judoforbundet/diverse-dokumenter.

Hvis noen sitter på noe av interesse, så ta kontakt med en av oss i Historikkprosjekt eller NJF-kontoret.

Introduksjons- og aktivitetslederkurs – trener 1

På begynnelsen av 1980 var aktiviteten stor i Norsk judo og mye ble produsert av bl.a. kurshefter. Her presenteres heftene til Introduksjonskurset og aktivitetslederkurset som ble benyttet i ‘Trener 1’ utdannelsen.  Mye arbeid ble lagt ned for å lage disse heftene og gjengen fra Bergen som var med i Utdannings- og instruksjons-komitêen i NJF, Johan Christopher Giertsen, Geir Otterbeck og Tone Vestøl,  skal ha stor takk for dette arbeidet.

Trener 1 - Introduksjonskurs - Utd. og instruk.komite - 1982Trener 1 - Aktivitetslederkurs - Utd. og instruk.komite - 1981

Det er også lagt ut flere hefter og dokumenter her under judoinfo.no/judoforbundet/diverse-dokumenter.  Det vil i tiden fremover bli lagt ut flere hefter, kursmateriell og dokumenter på denne siden.

Dagens dokumenter, kursmateriell og annet blir lagt på judo.no.

Lauritz Grønvold – første dangraderte nordmann – 1928

 Tokyo, Japan – 1922-28

Lauritz Grønvold var en norsk diplomat i Japan i perioden 1922-28. Han deltok i 4-5 år nesten daglig på judotrening  i nærheten av der han bodde. Treningslokalet var en hall som tilhørte en japansk greve. Læreren / treneren var Matsui og hans familie hadde vært samuraier hos denne grevens familie. Dette er også nevnt i Carl August Thoresen sin artikkel om Judoens historie i Norge, del 2.

Da Lauritz forlot Japan fikk han tildelt det sorte belte ( han benevner dette selv som kurojne Obi). Han fikk beltet tildelt i sin klubb, Matsui Judo Club i 1928. Han ble litt senere gratulert for dette av den unge keiseren i en avskjedsaudiens.

Lauritz GrønnvoldLauritz er født i 1891, død i 1971, tok juridisk embetseksamen i 1914 og ble ansatt i utenriksdepartementet i 1915 og ble da i 1922 Chargê d’affaires i Tokyo.  Mer om Lauritz finnes i Norsk judo nr. 1 fra 1978, her har Kjell Salling, redaktør av Norsk judo på den tiden,  skrevet en del.

Bilde fra boken - Japan krigernes og blomsterelskernes land Han skrev en bok om Japan, utgitt i 1946, Japan : krigernes og blomsterelskernes land                                  Men det eneste som nevnt om judo i boken er bildet til høyre. Han skriver her  om judo eller jiu- jitsu. Bildet viser nok en judokamp. Jigoro Kano grunnla Kodokan i Tokyo i 1882 og fra begynnelsen av 1900 hadde man et klart skille på judo og jiu-jitsu.

Det finnes ikke noe mer spor etter Lauritz og judo senere. Det eneste er et brev Kjell Salling fikk i februar 1950, se dette i Norsk judo nr. 1 fra 1978.

Det finnes også noe skrevet på  judoencyclopedia.jimdo.com og diverse andre nettsider- alt her er ikke korrekt, det står bl.a. at han trente på Kodokan, men det er ikke tilfelle –  Han var aldri  på Kodokan. Det står også at fikk det sorte beltet av keiseren, men han ble bare gratulert – bra det også.

1922 - A Norwegian diplomat named Lauritz Grønvold undertakes judo studies at the Kodokan in Tokyo. Upon leaving Japan six years later, Grønvold receives his black belt at a ceremony attended by the Emperor, making him the first (and perhaps only) European to be so honored. Other Norwegian judo pioneers included Haakon Schonning, who started teaching Fairbairn’s defendu system to Norwegian policemen in 1929. In Sweden, pioneers include Viking Cronholm, who introduced jujutsu to Stockholm as early as 1908, and his students Alex Wiemark, Arthur Lidberg, and Ernst Wessman. Jacques Rigolet introduced Kawaishi's methods to Stockholm in 1948, and in 1957, the Dutch judoka Gerhard Gosen also started clubs in Sweden. Danish pioneers include Knud Janson, who established a judo organization in Copenhagen in 1944. Finally, in Finland, Torsten Muren established a judo club in Helsinki in 1958. Early Scandinavian instructors were usually foreign: British at the Norwegian clubs, French at the Danish clubs, German, French, or Dutch at the Swedish clubs, and Japanese at the Finnish clubs.

NJJK sommerleir 1974

Overskrift Hajime sommerleir Møvik - 1974

Møvik 10. – 17.august

NJJK sin andre sommerleir med Olle Edeklev ( den gang 4.dan ), fra Stockholm Judoklubb, som hovedtrener og inspirator. Olle var med både i 1973, Helgeroa syd for Larvik, og i 1974, Møvik syd foDiplom Olle Edeklem - 1974r Moss.

Gunnar Foss var leirsjef, men hadde flere medhjelpere, dette ser vi på plaketten som Olle fikk overlevert. På den har Gunnar Foss, Torkell Sauer, Erik «Lillegutt» Haugen, Eilif Hellan og Odd Johnsen undertegnet. Men flere var med i arrangementet, se bildene i PDF-dokumentet lengre ned.

Hvorfor det ble Møvik er pga. Eilif Hellan og familie, de ferierte der på det som var Moss bygningsarbeidernes feriehjem. Eilif foreslo dette som et sted for en sommerleir.

Det var for det meste deltagere fra NJJK, men andre klubber var også representert, bl.a. var jeg, Geir Åstorp, der med en gjeng fra Fredrikstad judo klubb. Leiren kostet 175 kr. i telt, 200 kr i dojo  eller 250 kr. i hytte, middag var inkludert.

Det ble tatt en del bilder fra denne leiren og her presenteres en del av disse – Bilder fra NJK sin sommerleir på Møvik – 1974

Norsk judo ‘sin far’ Henrik Lundh, den gang 70 år, var der en kort tur med sin motorsykkel, en 750 Yamaha. Det ble da mitt første møte med Henrik Lundh.

Denne leiren var i en periode da det var stor interesse for judo i Norge og mange nye deltok. Leirene var med på å heve nivået i norsk judo.  Det var sommerleirer stort sett hver sommer under hele 1970 tallet. Marienlyst judoclub hadde også sine leirer i Nordmarka i denne perioden. Trondheim judokwai hadde på denne tiden sine Frøyaleier i 1979, 1980 og 1981. Bergen judoklubb arrangerte sammen med Hordaland judokrets sommerleir på Stord i 1981.

Det er skrevet et fyldig referat i Hajime nr. 3 fra 1974. Her er det også flere bilder fra leiren.

 

Oppstarten av Judo for fred (2002-2003)

 Judo for fred (JFF) er bistandskomiteen i Norges Judoforbund og mottar midler fra Norad og privatpersoner og har aktivitet i Afghanistan og Zambia. Historien om JFF starter med diplomaten og judoutøveren Stig Traavik. Stig har blant annet deltatt i OL for Norge og i 2001 jobbet han i Geneve.

De første treningene for jentene fra barnehjemmet trente i et telt vi fikk låne av UNICEF. Foto: Birgit Ryningen
De første treningene for jentene fra barnehjemmet trente i et telt vi fikk låne av UNICEF. Foto: Birgit Ryningen

Stig drar til Afghanistan

I årsskiftet 2001/2002 var det klart at Norge skulle åpne en ambassade i Kabul. Stig ble tilbudt nestlederjobben på ambassaden og han takket ja til tilbudet uten å tenke seg om to ganger. Da Stig kom til Kabul prøvde han å finne ut om det fantes noe judo der, men han fant ingen som kunne svare på det. Det han derimot fant ut var at det fantes fristilsbryting. Han tenkte at det var likt nok og dro til en sportsbutikk for å kjøpe seg en bryterdrakt. Da han var i butikken kom det en fyr bort og pekte på blomkålørene til Stig og lurte på hvor han skulle bryte hen. Stig sa at han skulle begynne å med bryting på Stadion (Stadion til National Afghan Olympic Committee (NAOC) ble brukt som henrettelsesplass under Taliban, men ble gitt tilbake til idretten etter Talibans fall). Jeg driver med judo, sa fyren. Han fortalte Stig når og hvor det var judotrening.

Judo for fred
Stig Traavik mellom de afghanske judoutøverene Farhad (t.v.) og Ammon. Foto: Birgit Ryningen

Judotreningene holdt til i et helt utbomba lokale i et område som var like utbomba. I den ene enden av lokalet hadde etterretningstjenesten kampsporttrening og i den andre enden var det judo. Lokalet ellers bestod av et betongskjelett med plast foran åpningene der vinduene skulle vært. Mattene lå rett på betonggulvet og bestod av en treramme med en presenning som var strukket over noe udefinerbart materiale. Første gang han var der, møtte han kun Mr. Zakria som var president, dommersjef og landslagstrener; kort sagt alt i det Afghanske Judoforbundet. På et senere tidspunkt foreslo han også at han skulle delta i VM. Stig spurte om de skulle trene og etter noen uchi-komi skulle de gå randori hvorpå Stig kastet Mr. Zakria på yoko tomoe nage 3-4 ganger på rappen så det sang i betongen. Da var treningen ferdig, men Zakria ville at Stig skulle komme oftere og Stig begynte å trene sammen med det de kalte landslaget. Han fikk aldri svar på hvor og når de andre klubbene trente og det ble fort klart at det var fordi ”landslaget” ønsket ikke at Stig skulle trene med og lære opp noen av de andre. På tross av iherdig søken etter andre klubber, var det ikke lett å finne ut hvor og når de andre trente.

Da Stig kom til Kabul, var det organiserte judotreninger, men de drev med lignet mer på en slags bryting. De kunne veldig lite teknikk og kunne heller ikke reglene, men de trente nesten hver dag kl 6.00 om morgenen. Det var ikke så mye å gjøre i Kabul på den tiden. Det var portforbud etter klokka ni om kvelden og Stig la seg tidlig og ble heller med på morgentreningene 2-3 ganger i uka før jobb.

Judo for fred
Judogutter utenfor treningslokalet sitt i Kabul, 2003. Foto: Birgit Ryningen

Stig hjalp dem med å bli en del av det internasjonale Judoforbundet (IJF) og de dro på sin første konkurranse i utlandet. Etter hvert begynte Stig å spørre etter barna. Når trener barna og hvor trener de? Stig tenkte tilbake på sin egen barndom og husket hvordan Gunnar Foss hadde tatt imot barna og hvor viktig det hadde vært for ham som liten. Barna som møtte opp på trening i NJJK fikk et miljø, et sted å være og trygghet. Men i Kabul mente de at barn ikke var flinke og de fikk klare seg selv. Når de ble 14-15 år kunne de få komme på trening, men barna hadde de ikke bruk for i klubben.

Stig begynte å snakke om verdier og om hvorfor særlig barn som vokser opp i et land som Afghanistan trenger noe positivt å holde på med. Det gjorde nok litt inntrykk, men det som gjorde mest inntrykk var at Stig sa at dersom noen skal bli skikkelig gode i judo så må de begynne som barn.

De første treningene for jentene fra barnehjemmet trente i et telt vi fikk låne av UNICEF. Muruari og Zainab. Foto: Birgit Ryningen
De første treningene for jentene fra barnehjemmet trente i et telt vi fikk låne av UNICEF. Muruari og Zainab. Foto: Birgit Ryningen

Stig traff etter hvert Seema Ghani. Hun jobbet da for FN og hun hadde tatt til seg 15 foreldreløse barn. En dag de spiste lunsj fortalte Stig henne om ideen han hadde om barnetreninger, og Seema sa; kan du ikke begynne med barna mine? Stig tok med seg noen av landslagsutøverne og begynte å trene de første 8 barna i judo. Det var 8 små gutter fra femårsalderen og oppover. De afghanske guttene var hovedtrenere og Stig støttet opp om dem når han hadde tid. Han så at de hadde behov for både teknisk og pedagogisk veiledning, så Stig inviterte sin gamle trener og venn, Alfredo Chinchilla, om han kunne komme ned. Stig visste at flere generasjoner av de som har blitt gode judoutøvere i Norge har hatt Alfredo som trener da de var barn.

Da barnetreningene var kommet i gang var det flere av afghanerne som begynte å bli interessert og den første som viste interesse var Shafiq Eqrar som drev en av de andre klubbene utenom landslaget det faktisk hadde lyktes Stig å komme i kontakt med. Shafiq jobbet på et senter for gatebarn,  Aschiana, og spurte Stig om hjelp til å sette i gang judotrening for barna der. Stig skaffet dem noen drakter og matter og han var med på noen treninger, men hadde ikke tid til å bli med på så ofte.

De første treningene for jentene fra barnehjemmet trente i et telt vi fikk låne av UNICEF. Muruari og Zainab. Foto: Birgit Ryningen
De første treningene for jentene fra barnehjemmet trente i et telt vi fikk låne av UNICEF. Muruari og Zainab. Foto: Birgit Ryningen

I årene 1999-2003 var Alf Birger Rostad president i Norges Judoforbund. Da Stig Traavik ringte og spurte om Judoforbundet ønsket å bidra til å bygge opp judo i Afghanistan, hadde Alf Birger bare et svar han kunne gi, nemlig: Ja. Det ble samlet inn brukte matter og drakter fra Norge og sendt til Afghanistan. Jon Brattlid koordinerte selve innsamlingen.

Jentene på barnehjemmet til Seema hadde på denne tiden begynt å mase om at de også skulle få begynne å trene judo. Det hadde også dukket opp noen større jenter som også ville trene judo. Verken Stig eller de afghanske guttene kunne trene jentene, så Stig inviterte norske judojenter til Kabul. De norske judojentene kom mer enn gjerne til Kabul for å være instruktører og de satte i gang med instruktøropplæring av de litt eldre afghanske jentene.

Judo for fred
Afghansitans første kvinnelige gulbelter! Foto: Birgit Ryningen

Dette, innsamlingen av brukte drakter og matter samt instruktørbesøkene fra Norge, var starten på det som skulle bli Judo for fred komiteen i Norges Judoforbund.

Til sammen 7 norske judotrenere besøkte Kabul i 2002. Disse trenerne var: Alfredo Chinchilla, Jon Brattlid, Thomas Engebrethsen, Ane Ofstad Presterud, Cecilie Lille, Gøril Johansen og Birgit Ryningen.

Judo for fred
Judogutter utenfor treningslokalet sitt i Kabul, 2003. Foto: Birgit Ryningen
Judo for fred
Utsikten fra en av dojoene i Kabul, 2003. Foto: Birgit Ryningen

Judo for fred

Gøril Johansen, Cecilie Lille, Vibeke Thiblin, Alfredo Chinchilla og Birgit Ryningen startet opp Judo for fred i Norge våren 2002, for å følge opp Stigs arbeid. JFFs første styre er listet opp under:

Leder: Birgit Ryningen

Nestleder: Gøril Johansen

Sekretær: Vibeke Thiblin

Økonom: Cecilie Lille

Judo for fred (JFF) ble et fritt prosjekt under Norges Judoforbund (NJF) etter møte med Forbundstyret, våren 2003. Jan Eirik Schøitz hadde akkurat tatt over presidentvervet i NJF og han krevde at dersom JFF skulle kunne kalle seg et prosjekt under NJF, skulle NJFs ressurser i form av tid, administrasjon og penger ikke benyttes.

Styret i JFF ønsket å sende norske trenere til Afghanistan. Hydro Polymers og Right to Play dekket billetter til Kabul for Vibeke Thiblin og Birgit Ryningen som hadde et 10 ukers opphold høsten 2003. Under dette oppholdet bodde Vibeke og Birgit hos Stig og han tipset dem om at det gikk an å søke både Fredskorpset (FK) og NORAD om finansiell støtte til JFF.

Sterke vennskapsbånd var blitt knyttet mellom afghanske og norske judoutøvere og da Vibeke og Birgit var hjemme igjen etter sitt 10 ukers opphold i 2003, satte JFF sitt styre i gang med å søke om penger fra nettopp FK og NORAD.

Siden har både FK og NORAD finansiert utveksling av trenere, materiell og drift av flere klubber i Afghanistan og fra 2013 i Zambia med spesiell fokus på barn og jenter. Mange norske, afghanske og etterhvert zambiske judoutøvere har vært involvert og lagt ned utrolig mange timer i frivillig styrearbeid, administrasjon og som trenere.

 

For informasjon om JFFs arbeid i dag: Judo for freds hjemmeside

Judo for fred sitt styre 2006. Fra venstre: Birgit Ryningen, Anders Levoll, Lars Kyllingstad, Tone Solnørdal og Vibeke Thiblin
Judo for fred sitt styre 2006. Fra venstre: Birgit Ryningen, Anders Levoll, Lars Kyllingstad, Tone Solnørdal og Vibeke Thiblin
Judo for fred sitt styre 2007. Bak fra venstre: Per Einar Torbergsen og Lars Kyllingstad, i midten fra venstre: Anders Levoll og Tore Kongshaug, forran fra venstre: Birgit Ryningen, Linda Mari Holøien og Vibeke Thiblin
Judo for fred sitt styre 2007. Bak fra venstre: Per Einar Torbergsen og Lars Kyllingstad, i midten fra venstre: Anders Levoll og Tore Kongshaug, forran fra venstre: Birgit Ryningen, Linda Mari Holøien og Vibeke Thiblin

 

Styrets beretning med appendiks fra årene 2005, 2006, 2007 & 2008 kan sees her.

Rapport fra byggingen av dojo i Kabul, skrevet av Shafiq Eqrar

Teksten er skrevet av Birgit Ryningen. Mesteparten av innholdet er hentet fra intervju med Stig Traavik den 25.3.2012. Siste delen er stort sett hentet fra Judo for fred sine årsrapporter.

British judo magazines

Gamle britiske judo magasiner og andre linker

Vi vil på  http://judoinfo.no/  fortrinnsvis skrive om Norsk judo sin historie fra starten på 1950 tallet og fremover, men det finnes også internasjonale internettsider hvor du kan finne gamle blader og annet som også kan være av interesse for oss i Norge.

The Budokwai - july 1955Klikk på bladet ved siden av og du kommer til en side hvor det ligger gamle britiske magasiner som kan lastes ned, enten som en ZIP-file eller enkeltvis som PDF-filer.

Det har fra starten av vært stor innflytelse fra britene i Norsk judo.   Norsk judo har hatt flere britiske trenere som bl.a.:

  • Geoffrey Robert Gleeson (1967 )
  • Peter Barnet, 3.dan, var kort innom 23.-25.september 1973
  • Tony Macconnell (1981 ),  se intervju i Norsk judo nr. 1- 1981
  • og i dag med Neil Eckersley ( regiontrener i Judoregion Vest )
I dag finnes det meste på internettet som f.eks. disse:

 

Andre linker som kan være av interessse:

 

 

Bilder fra lag NM i Trondheim 1974

Lag NM i Trondheim 23.februar 1974

Her vises et utvalg av bilder fra stevnet. I 1974 var det kun NM lag for senior herrer. Bildene tatt av Gunnar Foss og Thor Petterson med flere, digitalisert av Tore Brenne og oppbevares av Dag Hodne.  Du finner et referat i Norsk judo nr. 2 fra 1974 og et NJJK referat i Hajime nr. 2 fra 1974.

Stevnet var arrangert av NTHI’s judogruppe ( NTNU )  og Trondheim Judokwai. 11 seniorlag stilte.

Resultat :
  1. NJJK 1
  2. Marienlyst Judoclub, MJC
  3. Bergen Judoklubb, BJK og Oslostudentenes Idrettsklubb,  OSI

PTDC3069 Knestående seoi-nage

PTDC3090Terje Gran som dommer. Arild Berg, NJJK 2,  vinner på Ippon.

PTDC3093

PTDC3113 Gunnar Foss får en erkjentlighetsgave av NJF president Per Ingvoldstad for sin 2 års periode som NJF president.PTDC3118 Nesodden judoklubb

PTDC3120Deltagende lag og dommere.

PTDC3121

PTDC3125 Wim Van der Heiden, Romerike JK,  og Thor Petterson, NJJK 1.

 

 

PTDC3135

PTDC3158Trondheim Judokwai (?) sitt lag.

PTDC3178 Dommer Atle Lundsrud

PTDC3183Carl A. Thorsen som dommer. Morteh Yggeseth, NJJK 1, kaster.

PTDC3201NJJK sitt vinnerlag.

 

PTDC3209 Erik Haugen og NJJK 1

PTDC3217

PTDC3222 Dommer er Gunnar Foss

 

Skriv et innlegg på judoinfo.no

Har du en historie eller vil skrive om en judohendelse ?

Det har skjedd mye i Norsk Judo og mange sitter på historier, info om stevner, sommerleirer, kurs, konkurranser samlinger, kongresser, med mer.

Vi har allerede publisert en del artikler, men mye gjenstår.

Ta pennen fatt og skriv et innlegg vi kan publisere på NJF sine historikksider, judoinfo.no

Vi har også lagt ut en del blader / magasiner, ‘Norsk judo’ , ‘Judo magasinet’, Hajime, MJC avisen og Katamagasinet. Hvis det finnes andre blader som klubbene har ekker vet om så ta kontakt med Geir Åstorp Reehorst eller NJF kontoret.

PTDC3199Bildet til høyre vise NJJK, Ulf Berget, Dag Hodne, Morten Yggeseth, Thor Petterson, Erik Haugen, og MJC,  Petter Lind, Alex Dombek, Wilhelm Grimsgaard, Per Hagen, nr.1.og 2 i Lag-NM 1974 i Trondheim.

Vi håper også å få samlet inn dokumenter, bilder, video og annet som kan være av felles interesse og morsomt for andre å lese om på              judoinfo.no.
Vi vil nok ikke publisere alt, men alt av interesse vil bli lagret på NJF sitt lager eller i Riksarkivet sine lagre.

Ta kontakt med NJF sitt kontor eller Geir Åstorp Reehorst

 

Judo Historie i Norge – del 1

Judoens historie og utvikling i Norge de ca. 30 første årene Del 1
Av Carl August Thoresen, 4 Dan.

Denne artikkelen er del 1 i en serie på 3 artikler om Judoens historie i Norge, første del ble publisert 21.november, andre del 24.november og tredje del  27.november 2014 ( Red.anm ).

For å sette norsk judo i historisk og utviklings perspektiv må en også se dette i forhold til judoens generelle utvikling i Europa og resten av verden. Noen viktige datoer er:jigoro-kano

1882 Jigoro Kano grunnla Kodokan. Kano ble født i 1860 og døde i 1938. Se bildet til høyre.

1918 Europas første judoklubb Budokwai, London og ble startet av Gunji Koizumi 8. dan

1924 Fargede belter ble for første gang brukt på Budokwai, London

eju_logo1932 Europeiske Judo Union EJU ble stiftet

1934 Første Europa mesterskap i Dresden Tyskland

1935 Yoshiaki Yamashita var den første person som fikk 10. dan

1945 Danmark som var den første som startet med judo i Skandinavia hadde i begynnelsen 2 grupperinger, de som fulgte Kodokan og de som var imot Zen budistisk innblanding i judoen. Men i 1948 slo de seg sammen til Dansk Judo Union og fulgte Kodokans opplegg for trening.

1948 Det British Judo Association ble stiftet

1948 Det European Judo Union EJU ble gjenopptatt etter krigen.

1948 Ble Dansk Judo Union ble stiftet.

1950 Det første EM ble arrangert i Paris etter krigen

1950 Første gang kvinner var med i internasjonal konkurrase

1951 Uoffisielt startet judo trening i NorgeInternational-Judo-Federation-IJF-logo-150x150

1952 Det International Judo Federeation IJF ble opprettet av 17 nasjoner

1954 I Sverige startet judoen først i Göteborg omkring 1954 og et par år etter i Stockholms området. Også i Sverige fulgte en så langt det lot seg gjøre Kodokan.

1956 Det første verdensmesterskapet ble avholdt i Tokyo, Japan

1958 Uoffisielt NM i OsloNJJK logo

1960 Norsk Judo og Jiu-Jistu Klubb NJJK ble offisielt startet

1960 Det Svenske Judoforbundet ble stiftet

1964 Judo var med for første gang i de olympiske leker i Tokyo, Japan

1965 Charles Palmer, England senere 10. dan ble valgt som den første ikke japanske president av det International Judo Federation. Palmer har senere blitt omtalt som den moderne judoens far.

NJF-gammel-logo1967 Norges Judoforbund ble stiftet.

1969 Det første norgesmesterskap ble avholdt

1971 Første offisielle NM i Nadderudhallen. Ca 2000 tilskuere

1972 Norges Judoforbund utgir bladet ”Norsk Judo”

Judoaktiviteten i Norge ble uoffisielt startet i 1951 av en gjeng på om lag 8 personer som begynte å trene judo på Sam Melbergs gym i kjelleren på Bislet Bads i Oslo. Disse treningene ble startet og ledet av Henrik Lundh og Torkel Sauer. 1952 ble den offisielle treningen startet.

Henrik Lundh ble født 7. januar 1905 og døde 9. januar 1985, han regnes som den som startet med judo i Norge. Han hadde startet med jiu-jitsu i Millorg i 1942. Gjengen som trente bestod av unge menn mellom 20 og 40 år som i stor grad hadde akademisk bakgrunn. Lundh var en stor personlighet og som gjorde alt for å hjelpe de som begynte å trene judo.

Henrik Lundh - Halling skole 1966I tillegg til Judoen var hans store interesse friluftsliv og han satt i mange år i hovedstyre til Den Norske Turistforening og var livsvarig medlem av ”De Norske Studenters Roklubb”. Han var advokat av yrke og hjalp gjerne judoguttene med juridiske råd, mot at de betalte tilbake med judoarbeide. Når det gjaldt judo trening og utførelse var Lundh en perfeksjonist og veldig nøye på at kastene ble utført korrekt som en ser på hans utførelse av Uki-otoshi på bildet. Uke er Øivind Tveter.

Målet med treningen var i begynnelsen mosjon og selvforsvar, men en gikk gradvis over til å trene ren judo. Fokuset i begynnelsen var selve treningen, og ikke så meget på organisasjonsbygging. Samtidig var det sosiale aspektet meget viktig. Judokompetanse og impulser hentet de spesielt fra Danmark, England og Frankrike. Gruppen kalte seg Norsk Judo og Jiu-jitsu Klubb (NJJK). I begynnelsen ble treningen alltid startet med ca. 20 minutters hard gymnastikk etter grammofon med gammeldans for å få inn rytmen i kroppen,

I begynnelsen i mangel av instruktører fulgte en den judo litteraturen i klarte å komme over og spesielt bøkene fra både Kodokan og Kawaishi. Japanske M. Kawaishi som hadde flyttet til Frankrike var 7. dan og dette var på den tiden var en meget høy grad. Han regnes som judoens grunnlegger i Frankrike. Etter hvert gikk en helt over til Kodokan systemet og spesielt fordi Ichiro Abe 4. dan senere 10. dan hadde årlige samlinger i Danmark. Abe var i mange år Kodokans representant i Europa. Jeg møtte Abe i 1988 på Kodokan og han husket spesielt den høye lyse Torkel Sauer som fremragende judoutøver. På en måte kan en si at en ikke i begynnelsen var så veldig opptatt av systemene, men en tok imot de utlendingene som kom enten de var fra Frankrike eller England fordi det var judo en ønsket å lære. Jo flere som kom, jo flere forskjellige måter lærte en at judo kunne utføres på.

 De første utenlandske instruktørene vi fikk besøk av var i første rekke:

1953 Eric Miller 2.kyu fra Budokwai hvor han var sekretær.

1954 Eric Miller 1. kyu

1954 Robert Marchant 1.dan som graderte Henrik Lundh og Torkel Sauer til 2. kyu

1955 Robert Marchant 1.dan som graderte Henrik Lundh 1.kyu, og Ichiro Abe som graderte Torkel Sauer til 1.kyu av Ichiro Abe 4.dan senere 10.dan

1956 For å oppnå dan grader måtte en i begynnelsen gradere seg i utlandet, og de første med 1. dan i judo var Henrik Lundh, Torkel Sauer og Per Ombudstvedt som ble gradert i 1956 i Danmark av Ichiro Abe som da var 4. dan.

1959 Robert Marchant 3.dan graderte Henrik Lundh og Torkel Sauer til 2.dan

1962 Robert Marchant 4.dan graderte Henrik Lundh, Torkel Sauer til 3.dan, Per Ombudstvedt, Olav Knutsen og Svein-Erik Engebretsen til 2.dan.

Judo Historie i Norge – del 2

Judoens historie og utvikling i Norge de ca. 30 første årene              Del 2

Av Carl August Thoresen, 4 Dan.
Denne artikkelen er del 2 i en serie på 3 artikler om Judoens historie i Norge, første del ble publisert 21.november og tredje del 27.november 2014 ( Red.anm ).

Den første nordmann som antagelig fikk 1.dan i judo var Norges Charge d’affaires Lauritz Grønvold i Tokyo fra 1923 til 1928, han fikk 1. dan honorært av Matsui Judo Club i 1928 etter nesten daglig å ha trent judo i en 4-5 år.

I begynnelse ble de som studerte i utlandet spesielt oppfordret til å la seg bli gradert i utlandet. På denne måten kunne en sammenligne våre egne graderinger og standard med de utenlandske. Og ikke minst skaffe oss nye og flere impulser, og lære hvordan en i utlandet graderte.

De første judo mattene i kjelleren på Bislet Bad i Oslo var hjemmelaget av 1m høvelspons som ble trampet ned og lagt presenning over. Men i 1961 fikk vi de første ordentlige mattene fra Japan. Når vi var i utlandet lånte vi blant annet filmer fra den Japanske Ambassade i Stockholm eller tok med oss drakter fra spesielt England.

Den første judoklubben i Norge var Norsk Judo og Jiu-jitsu Klubb (NJJK) som ble offisielt stiftet i 1960. Deretter fulgte Bergen Judo Klubb i 1962, Kongsberg i 1963, Oslo Studentenes Idrettslag OSI i 1964, Fredrikstad i 1965 og Trondheim Judo Kwai i 1966.

I begynnelsen var det ingen kvinner med i norsk judo fordi Henrik Lundh syntes at jenter var et forstyrrende element under treningen. Men i 1965 kom Veslemøy Solveig Margrethe Thommassen fra Kongsvinger JK som første kvinne til 5.kyu

Norges Judoforbund (NJF) ble stiftet 28. juni 1967, og feiret således 40 års jubileum i 2007.  NJFs første president var Torkel Sauer.Kongepokalen

Den første kongepokalen ble delt ut for herrer i 1971 til Tore Vogt og damer i 1979 til Inger Lise Solheim, hun fikk også sølv i VM i Paris 1982.

I 1970 og 1980 årene hadde norsk judo 2 tidsskrifter nemlig ”Norsk Judo” som ble utgitt av Norges Judoforbund og ”Hajime” som ble utgitt av Norsk Judo og Jiu-Jitsu Klubb. Disse 2 tidsskriftene fikk en stor betydning og var kanskje noe av det beste for å holde norsk judo sammen, på samme måten som nettsidene til NJF i dag informerer.

Etter hvert kom behovet for konkurranser og graderinger. 13. oktober 1966 ble den første graderingskonkurransen, kalt Tsuke- nami- shiai etter Kodokans graderingsprinsipper, arrangert av Torkel Sauer, Olav Knutsen og Carl August Thoresen i Oslo. Det er igjennom årene blitt holdt over 50 graderingskonkurranser. Dette var til støtte for de som hadde ansvaret for graderingene og at graderingene ble utført objektivt og ikke på grunn av kanskje kameraderi.

I slutten av 60 årene og i begynnelsen av 70 årene kom den første virkelige store debatten om hvordan judo skulle undervises og læres bort i Norge. Det har jo alltid vært de som mener at egget lærte høna å verpe.geofgleeson
Det startet med at en i 1967 inviterte til Norge Geof Gleeson 5. dan som senere fikk 9. dan, og som var rikstrener i British Judo Association i ca 20 år. Han hadde trent på Kodokan i ca 5 år og da han kom tilbake til England fra Japan ble han kaptein på det engelske judolandslaget i flere år hvor også Charles S. Palmer, senere 10. dan, var med. Gleeson var kanskje en av de mest kunnskapsrike judomenn på den tiden, men ikke alltid like diplomatisk.
Gleeson var i ca 6 år innleid som konsulent for NJF. Det ble en sterk debatt omkring hvilken stil eller hvilket treningsopplegg en skulle satse på i norsk judo. Diskusjonen startet nå for fullt, om en skulle ha en dreining fra Kodokan Gokyo /Kawaishi systemene til Gleeson systemet.

Kodokan hadde sitt Gokyo no waza og Katame-waza system, mens japanske Kawaishi 7. dan hadde i Katame waza 17 holdegrep i Osae-komi- waza, 29 kvelninger i Shime waza og 25 armbend i Kansetsu waza. Gleeson hadde bare to teknikker i hver gruppe, i bakketeknik og alt annet var bare variasjoner på dette. For eksempel mente Gleeson at i Osae-komi waza holdt tori uke enten ved at tori lå på siden av uke eller at tori lå med brystet ned mot uke. Gleeson var den først som introduserte at drivbenet eller kastets understøttelsesbenet skulle være bak ukes tyngdepunkt i forhold til toris kastretningen. Hans judosystem var meget effektivt og teknisk avansert, men kanskje for avansert for de fleste.

Egentlig var det ikke så meget Kodokan, Kawashi eller Gleeson det dreiet seg om for disse systemene, de er i prinsippet like når det gjelder å utføre teknikkene, men den uforsonlige og harde diskusjonen gikk på måten en trodde en skulle lære bort judo på.

Derfor stod på den ene siden de som ønsket datidens klassiske Kodokan stil og på den andre siden de som var blitt tilhengere av Gleesons engelske stil, som egentlig var et Kodokan opplegg, men hadde en helt ny måte å formidle judoen på og få folk til å forstå judotreningen på. Hans system var på en måte meget lett å lære, spesielt for nybegynnere, men krevde meget av instruktørene på et høyere nivå, ja kanskje for meget. Denne debatten var i flere år meget hard og uforsonlig og førte til interne konflikter om hvordan en best kunne lære bort judo.

En av de tingene som også startet harde følelser var at Gleeson sa at om en hadde sort belte betød dette bare at en hadde sort kampferdighet og at en nødvendigvis ikke kunne instruere, og at en blåbelte kunne være meget bedre pedagogisk instruktør enn en sortbelte. Dette falt mange sortbelter meget tungt for bryster. Til sammenligning kan en si, når var for eksempel en olympisk gullmedalje alpinist en dyktig instruktør? Gleeson har skrevet ca. 8 bøker om judolæring og teknikk, men for helt å forstå bøkene krever det at en selv kan en god del om judo.

Grunnene til uroen og stridene var mange. Det var mye klaging om treningsmetoder, teknikkutførelse, graderingssystemer og ikke minst at det var en vis form for kameraderi. Generelt i begynnelsen forsøkte en å hjelpe hverandre og ikke unødvendig å motarbeide hverandre. En aksepterte mer at kastene kunne utføres på forskjellige måter avhengig av utøvernes forskjellige kroppsbygging, på samme måte som Kodokan alltid har akseptert at kataene kan utføres forskjellig så lenge kataens prinsipp og forståelse legges til grunn

I midten av 1980 årene gikk en offisielt tilbake til Kodokan Gokyo systemet. Begge systemene hadde sine sterke og svake sider, og en bør generelt kjenne til de begge systemene. Det som var det fatale var at en bare tenkte enten/eller, istedenfor både/og. I virkeligheten utfylte de hverandre og kunne ha løfte judoens teknikk og forståelse. For de som kjenner systemene ser en at de glir mere og mere over i hverandre.

I 1969 fikk Øivind Tveter, Erik Lian, Carl August Thoresen med flere plass på det første treneropplegget og utdanning til Trener I i samarbeid med Norges Idrettshøyskole. På dommersiden kom i 1969 de første C-lisens dommerne Ole-Jørgen Hammerstrøm og Atle Lundsrud. Den videre dommerutdanningen kom for fullt i 1970, og her var Atle Lundsrud sentral sammen med Olle Edeklev fra Sverige, som antagelig var den som da var kommet lengst i dømming i Skandinavia. I dag har vi fått bygget opp et sterkt dommerteam med Per-Arne Grime 7. dan i spissen for dommerutdannelsen.

Judo Historie i Norge – del 3

Judoens historie og utvikling i Norge de ca. 30 første årene              Del 3

Av Carl August Thoresen, 4 Dan.

Denne artikkelen er del 3 i en serie på 3 artikler om Judoens historie i Norge, første del ble publisert 21.november og andre del 24.november 2014 ( Red.anm ).

1980- tallet var en storhetstid i norsk judo med høye medlemstall, mange klubber, stor aktivitet og mange eldre og dyktige dan graderte utøvere som ble respektert for sin lange erfaring. En av grunnene til det høye medlemsantallet var at judo var en av veldig få kampsporter i Norge, og således hadde liten konkurranse. En annen og viktig årsak var forbundets aktive innsats for å starte nye klubber. Det var tydelig at medlemmene i denne perioden opplevde norsk judo som et miljø der de utviklet seg, dvs. et teknisk utviklingsmiljø og sterkt samhold.

Medlemstall NJF 1986- 2003 er vist nedenfor:

Graf medlemstall - NJFSom en ser, i 1986 var det 7306 medlemmer i Norges Judoforbund, i 2003 var dette antallet sunket til 3731 medlemmer. I prosent har NJF mistet 49 prosent av medlemsmassen i perioden fra 1986 til 2003. I samme tidsperiode er det grunn til å merke seg at bryteforbundet har økt sin medlemsmasse fra 3739 til 5661, en økning på 50 prosent. Bokseforbundet fra 3438 til 4157, en økning på 21 prosent. Karate (nåværende Norges Kampsportforbud) fra 11 101 til 24 447, en økning på hele 120 prosent. Også til sammenligning har NIF hatt en prosentvis økning av sin medlemsmasse på 15,3 i tidsperioden 1986 – 2003.

På 1990- tallet sank medlemstallet kraftig, klubber ble nedlagt og aktiviteten sank til sterkt. Går en nærmere inn i tallene fra denne perioden ser man at en i stor grad mistet de som kunne noe, dvs. at de eldre dan graderte utøverne forsvant, samtidig som også at NJF mistet en stor andel av sine kvinnelige medlemmer. NJF ble i denne perioden en organisasjon av barn og ungdom (80 %). Ut fra dette var det tydelig at spesielt de eldre medlemmene i denne perioden ikke opplevde norsk judo som et miljø der de kunne utvikle seg i eller hvor det ble gitt rom for utvikling og påskjønnelse, dvs. norsk judo var ikke et utviklingsmiljø.

Den manglende utvikling har nok også andre forklaringer, manglende utvikling av trenere, ingen lokal klubbutvikling etc..

I perioden etter 2003 har medlemstallet ligget stabilt på omkring 3500 medlemmer. Det kan synes som om den negative utviklingen har stoppet opp, men at en opptur lar vente på seg. I samme periode har aktivitetsnivået gått kraftig opp gjennom en stor økning av antallet komiteer i NJF, en sterk satsing på et bredt ungdomslandslag, oppstarten av prosjektet/ komiteen Judo for fred, inkludering av Judo for funksjonshemmede, arrangering av internasjonale arrangementer, som verdenscup stevne og dommerseminar, og et klarere fokus på utdanningsaktiviteter, samt kata.

Den økonomiske omsetningen har økt, det samme har behovet for en mer profesjonell drift og administrasjon. Samtidig har vi sett at NJF, som andre idrettsorganisasjoner, i perioder er preget av harde konflikter. Går en inn i tallene fra idrettsregistreringen for denne perioden ser en at NJF ikke har noe rekrutteringsproblem. Det begynner om lag 1000 nybegynner barn på judo hvert år. Av disse er det imidlertid om lag 600 som har sluttet etter 1 år. Dette gjør NJF svært sårbare. Problemet synes ikke å være at folk ikke velger å prøve judo, men at folk velger det bort etter at de har prøvd. Hvorfor? Det kan synes som om norsk judo fremdeles ikke har lykkes i å etablere et miljø der medlemmene utvikler seg eller blir gitt rom for å utvikle seg individuelt.

Årsakene til denne nedturen kan være mange, men det bør pekes spesielt på to ting. Før det første fikk judo hard konkurranse fra de mange andre kampsportene som kom til Norge i denne perioden. Dette vil naturlig nok føre til en lavere rekruttering til judo. Likevel ser vi av medlemstallene at det var de som kunne noe, altså de som allerede var medlemmer og som hadde vært det en stund, som sluttet. Dette kan vanskelig forklares med konkurranse fra andre kampsporter.

For det andre gikk NJF konkurs i 1994. NIF ga NJF 2 år på å få orden i økonomien. Greide en ikke det ville NJF legges under administrasjon av NIF. Daværende leder av kontrollkomiteen, Erik Otto Jacobsen, tok tak i situasjonen og sammen med Jan Eirik Schiøtz og Jan Frank Ulvås brukte de 1 år på å få økonomien i balanse. Erik Otto Jacobsen var i denne perioden både president og generalsekretær. Konkursen betød imidlertid på en stans i nær sagt all aktivitet, samt at de 6 menneskene som jobbet på forbundskontoret måtte gå.                Norsk judo måtte på mange måter begynne helt på nytt.