Kategoriarkiv: Personer i norsk judo

Personer som har betydd noe for norsk judo

Torkel Sauer

Datoen var 17.februar 2015 og Oddvar Hellan, NJJK, og Geir Åstorp Reehorst, Ippon JK, var så heldige å få møte Torkel Sauer i hans hjem i Oslo. Det ble noen hyggelige timer med mye snakk om judoens historie i Norge.

En pioner i norsk judo, NJF æresmedlem og 6.dan

Torkel var med i den første gjengen, ‘The inner circle’ eller ‘The gang’, sammen med bl.a. Henrik Lund, Per Ombudstvedt, Svein-Erik Engebretsen,  ‘Nutski’ Olav Knutsen og Harald Førland som møttes på en jiu-jitsu kurs hos Sam Melberg på begynnelsen av 1950 tallet.
De fikk lov til å trene judo på instituttet til Sam Melberg fordi de også var med og instruerte i jiu-jitsu.
Denne gjengen startet etter hvert klubben Norsk Judo og jiu-jitsu klubb, NJJK uoffisielt i 1951 og offisielt i 1960, og Norges Judo Forbund, NJF, i 1967.

Torkel deltok på sommerleirer i Danmark på 1950 tallet og ble gradert på disse leirene. Torkel tok blått, 2.kyu, i 1954. Kortet under viser dette og er underskrevet av Kawaishi, fransk judo sin far og 7.dan, på et fransk graderingskort.

Fransk graderingskort-side 1 - Torkel Sauer   Fransk graderingskort-side 2 - Torkel Sauer

Graderingskort-NJJK- Torkel SauerBrunt, 1.kyu, fikk han i 1955. Eksaminator her var Robert Marchant, 3.dan fra Frankrike.
Til slutt tok Torkel det sorte belte, 1.dan – 3.august 1956. Eksaminator var Ichiro Abe, 5.dan – senere 10.dan, han var i mange år Kodokan sin offisielle representant i Europa. Denne 1.dan graden er registrert ved Kodokan. Graderingskortet er denne gangen dansk.  Torkel forteller at han måtte vise nage-no-kata til denne graderingen.

2.dan tok Torkel 10.september 1959 og 3.dan 14.august 1962, begge med Robert Marchant som eksaminator, graderingene foregikk i Oslo.
På NJJK sitt 20 års jubileum 12.oktober 1980 ble han tildelt 4.dan honorært.
Carl August Thoresen møtte Abe i 1988 på Kodokan og han husket spesielt den høye lyse Torkel Sauer som fremragende judoutøver. Torkel ble meget glad for å høre dette av Carl A. etterpå.

Under vises det siste graderingskortet til Torkel og endelig et på Norsk, NJJK sitt graderingskort. Graderingene her er overført fra de gamle og underskrevet av Henrik Lundh.

Graderingskort-NJJK-Nytt-side 1- Torkel SauerGraderingskort-NJJK-Nytt-side 2- Torkel Sauer

Diplom æresmedlem NJF 2003 - Torkel SauerTorkel hadde flere verv i Norsk judo, bl.a. var han den første Presidenten i NJF i perioden 1967 til 1969. Torkel ble æresmedlem i NJF i 1974.

Torkel deltok også på sommerleirene der Gleeson var trener, 5.dan og engelsk rikstrener for British Judo Association (BJA) – senere tildelt 9.dan.
Disse sommerleirene var på Romerike folkehøyskole i 1967 og 2 år på idrettshøyskolen 1968/69. Og til slutt på landbruksskolen på Ås, 1970/71.
Det var Torkel som kontaktet Gleeson første gang via en annen judobekjent, Carl August Thoresen og John Burr (?).
Torkel besøkte og trente flere ganger i Budokwai i London, Europas første judoklubb, stiftet i 1918. Det var viktig å få inspirasjon fra utlandet den gangen.

Henrik Lundh hadde en hytte i Nordmarka i Oslo og her var Torkel og flere med på skiturer. Han og Henrik hadde mye med hverandre å gjøre på denne tiden.

Torkel var en av de første i Norge som tok på seg dommergjerningen og brukte sin erfaring fra de mange leirene han deltok i og besøk i utenlandske klubber som grunnlag til dette. Dommerkurs kom i gang noen år senere. Torkel var med Olle Edeklev til Finland på dommerkurs sammen med Atle Lundsrud, Gunnar Foss og Carl August Thoresen ca. 1970.

Hvert år den 7.januar (Henrik Lundh sin fødselsdag) møttes en del personer hjemme hos Henrik. I 1983 dannet de det norsk dan-kollegium på dette møte. Torkel var med her og ble den første formannen. Referat fra dette møte er å finne i Norsk judo nr. 5-6 fra 1983.

Diplom æresmedlem NJJK 1970 - Torkel SauerTorkel var medlem i NJJK i mange år og er æresmedlem i NJJK (1970). Han har bl.a. vært formann i NJJK i noen år.
Men på 1990 tallet gikk han over til Oslo judoklubb.

Det finnes en artikkel om Torkel Sauer i Norsk judo nr. 6 fra 1985. Her er det flere detaljer om Torkel.

Under kan bl.a. diplom for 5.dan (2006) og 6.dan (2012) sees. Her vises også Hodnes hedersdiplom fra 1985. Disse diplomene m.fl. henger på veggen hjemme hos Torkel sammen med judobilder.

Diplom 5-dan 2006 - Torkel SauerDiplom 6-dan - Torkel SauerDiplom Hodne - 1985 - Torkel Sauer

Torkel har betydd mye for norsk judo i de mange årene han var aktivt deltagende i forbund, komiteer, klubb, sommerleirer, dommervirksomhet, mm.. Han, med flere, la et godt grunnlag som vi i dag må verdsette og bygge videre på.
Han var en omtenksom og vennlig mann som kun tenkte og gjorde det beste for norsk judo. Vi trenger flere av hans kaliber.

 

Verdensmesterens møte med meg!

Dette er en godt skrevet artikkel som tåler enda en gjengivelse. Artikkelen har tidligere stått i NJJK sitt klubbblad (nr.1-1976), Norsk judo (nr.2-1980 og nr.3-4-1984) og EM-avisa fra 1985.
Arild var en av de tidligste medlemmene i NJJK, begynte i 1970, og er presentert i Hajime nr. 2 fra 1973. Den gangen hadde Norsk judo flere gode tungvektere, bl.a Erik «Lillegutt» Haugen, Jan Jansen og vektløfteren Eivind Rekustad var på matta i de dager.
( Red. anm. )

SEKUND for SEKUND

Arild-Berg---Verdensmesterns-møte-med-meg,-sekund-for-sekundav Arild Berg

Det var i de dager i oktober 1975 at jeg fikk oppleve noe som ikke alle judokas får oppleve – nemlig det å være deltager i et verdensmesterskap i judo.

Trekningen ga som resultat at første kamp i Åpen klasse skulle gå mellom verdensmesteren fra 1973 Ninomaya fra Japan  — og meg – fra Norge.

Det er vel unødvendig å si at denne trekningen gjorde sitt til at nervene – og da spesielt de som satt i mageregionen – begynte å snu og vrenge på seg på en litt merkelig måte, slik at jeg pr omgående av mine norske «venner» ble døpt «Toalettinspektøren».

Kampdagsmorgenen opprant med sol og sang over Wien, hvor mesterskapet gikk, og jeg hadde selvsagt sovet som en «stein» hele natta. Inntrykkene for den nær forestående kampen strømmet imidlertid ganske snart på igjen, og det var nok ikke noen særlig «munter» kar som troppet opp ved frokostbordet, nei. Og så alle de gode rådene da! Det var utrolig hvor mange teoretisk glimrende ideer som ble gitt på hvordan «gamle-mestern» skulle slåes, men det var tydeligvis svært få som bekymret seg over at det var jeg — som skulle overføre de teoretiske ideene til praksis.

Etter registrering og frokost dro vi ut til «Stadthalle». Jeg startet opp med oppvarmingen med en gang, og etter en tid begynte svetten å sile. Åjo, her skulle nok japaneren få klar beskjed om hvor Norge lå på kartet. Tre minutter før jeg skulle inn på matta inntraff en merkelig situasjon. Det var det østerrikske Røde Kors som kjørte inn en rullestol i hallen – og da skjønte jeg at nervekrigen var i full gang – stakkars japaner.

Tiden var inne, og her er referatet av kampen – sekund for sekund:

1. sekund: Jeg grep tak i Ninomaya uten en mine – og han så på meg med skrå øyer, med tydelig nervøsitet i blikket.

2. sekund: Detta var ikke rare greiene, tenkte jeg, og tro til i en kata-guruma.

3. sekund: Jeg kom elegant ned – og tenkte – at nå, nå kommer’n etter.

4. sekund: Han kom ikke, dessverre.

5. sekund: Jo, han kommer allikevel! — og nå tenkte jeg, nå blir det bakkekamp. Jeg gjorde meg klar til å vise’n et par «spesialtriks».

6. sekund: Nei, han var nok ikke interessert. Han hadde nok sikkert fått informasjoner om mine bakkekampbravader av sin leder, tenkte jeg.

7. sekund: «Matte» – lød stemmen fra mattedommeren – og vi reiste oss opp.

8. sekund: «Hajime», lød stemmen igjen – og vi var igang med kampen igjen. Jeg så på min motstander. Det var tydelig at han hadde strammere «auer», og at nervøsiteten begynte å ta overhånd.

9. sekund: Nå gjelder det, tenkte jeg – sugde tak i gubben – og tenkte at nå skal du få se hvordan vi masserer motstandere oppe i gamle Norge.

10. sekund: Men – jeg stusset. Var det virkelig en så sterk mann jeg hadde tak i bare for et øyeblikk siden ??

11. sekund: Motstanderen min fikk tydeligvis ny glød, men han hadde nok ikke regnet med den behandlingen jeg hadde tiltenkt ham.

12. sekund: Tre raske sidestepp – og jeg tenkte at nå – nå er jeg kommet virkelig i «siget».

13. sekund: Jeg dro litt i gien hans, og lurte faktisk på om den kanskje var limt på’n.

14. sekund: Jeg krøket meg ned – og regnet med å gå dypt inn i angrepet. Jeg kjente han stivna til, og faktisk ikke greide å røre på seg – og langt mindre på meg.

15. sekund: Vel – det er andre som har tatt feil før – – – og denna gangen var det meg.

16. sekund: Osoto-gari ‘n kom, og sammen med den kom det bokstavelig talt en murvegg av en mann, mens jeg for i lufta fortere enn svint. Jaså, tenkte jeg, er det slik Wien ser ut fra lufta. «Ippon» skreik dommer’n på matta, og kampen var over. Jeg takket Ninomaya for kampen, og han på sin side lyste som en sol – han hadde jo fått borteliminert vekk sin aller farligste konkurrent.

Men det jo ergerlig med sånne partiske dommere – for jeg ledet da litt ????

Hentet fra Hajime, nr.1 – 1976.

 

I Norsk judo og nr.3-4-1984 og EM-Avisa fra 1985 ( Hamar ) står også denne historien, men her har Atle Lundsrud, som var landslagstrener og leder for de norske deltagerene, skrevet et tillegg som gjengis her:

Arild holder en kjekk og optimistisk tone i sin innledning i forbindelse med oppvarming etc., men det var en smule annerledes. Først og fremst fordi Aril var nesten stum i to dager, noe som er meget uvanlig når det gjelder ham. Når han endelig snakket, var det under tribunen like før vi skulle inn.
«Jeg tør ikke gå inn jeg, Atle».
Som lagleder prøvde jeg å friste ham med tanker om framtiden.
Tenk når du sitter med barnebarna på kne, Arild, og forteller om da du nesten rundjulte verdensmesteren.
«Jeg tør ikke gå inn, jeg, Atle», gjentok den store fighteren. Da fikte jeg til ham to ganger med håndkleet. Arild så ulmt til meg. men akkurat da ble kampen ropt opp.
Ninomaya, Japan, rouge – Berg, Norvege, blance.
En mumling høres i hallen, den steg til brus, alle fotografer stormet over til «vår» matte, alle trakk opp kameraene, alle så fram til årets judobilde.
En tom rullestol ble ganske riktig trillet inn i hallen.  Arild så den heldigvis ikke, da hadde jeg vel aldri fått ham ut på matta.
Kampen begynte, Arild var frekk nok til å angripe først, men hans beskrivelse av de 16 sekunder er så maksimalt utnyttet, så jeg går over til å fortelle om tiden etter kampen.
Arild hadde fått talens bruk igjen, og de som kjenner ham vet hva det vil si, attpåtil skulle han ta igjen for to dagers taushet.
Han gikk en kamp til pá grunn av rekvalifikasjon, men det ble et nytt tap, uten at motstanderen var så mye bedre. Det var en belgier, tror jeg. Vi nærmet oss finalen, den gangen var det anledning til å stille med to mann i hver vektklasse, og det endte som det pleide i den tiden, to japanere i finalen – Ninomaya og Nemura.
Jeg har sett mange EM og VM, mange finaler som har lett for å bli kjedelige, det står for mye på spill. Men, maken til denne finalen kan jeg ikke huske. Maksimalt kjedelig, de så ut som to fotballspillere som holdt hverandre, sparket hverandre uten ball.
Da kom det fra Jan Jansen, den andre tungvekteren vår: «Arild, var det han du tapte mot? Hvordan kan du tape mot noe sånt? Han kan jo hverken judo eller fotball – nei, ærlig talt, Arild !»
Da dommeren ga Nemura seieren, kom det tørt fra Jan: «Arild, du møtte en eks-verdensmester»
Arild var tilbake på jorda igjen, stemningen i troppen var som vanlig. Vi toget ut av hallen og innvaderte «Schumankeller», vårt stamsted. Jan bestilte dobbel porsjon, alt var normalt igjen.

Ps: Arild, dette er ikke skrevet for å være slem, men jeg synes storyen krevet en smule balanse.

PS-2: Et svensk judoblad sakset artikkelen og føyde til at «bare en norrmann kan få så mycket ut av en kvart minut».

 Her ser du mer om Arilds motstander, Kazuhiro Ninomiya,  fra Wikipedia.

Lauritz Grønvold – første dangraderte nordmann – 1928

 Tokyo, Japan – 1922-28

Lauritz Grønvold var en norsk diplomat i Japan i perioden 1922-28. Han deltok i 4-5 år nesten daglig på judotrening  i nærheten av der han bodde. Treningslokalet var en hall som tilhørte en japansk greve. Læreren / treneren var Matsui og hans familie hadde vært samuraier hos denne grevens familie. Dette er også nevnt i Carl August Thoresen sin artikkel om Judoens historie i Norge, del 2.

Da Lauritz forlot Japan fikk han tildelt det sorte belte ( han benevner dette selv som kurojne Obi). Han fikk beltet tildelt i sin klubb, Matsui Judo Club i 1928. Han ble litt senere gratulert for dette av den unge keiseren i en avskjedsaudiens.

Lauritz GrønnvoldLauritz er født i 1891, død i 1971, tok juridisk embetseksamen i 1914 og ble ansatt i utenriksdepartementet i 1915 og ble da i 1922 Chargê d’affaires i Tokyo.  Mer om Lauritz finnes i Norsk judo nr. 1 fra 1978, her har Kjell Salling, redaktør av Norsk judo på den tiden,  skrevet en del.

Bilde fra boken - Japan krigernes og blomsterelskernes land Han skrev en bok om Japan, utgitt i 1946, Japan : krigernes og blomsterelskernes land                                  Men det eneste som nevnt om judo i boken er bildet til høyre. Han skriver her  om judo eller jiu- jitsu. Bildet viser nok en judokamp. Jigoro Kano grunnla Kodokan i Tokyo i 1882 og fra begynnelsen av 1900 hadde man et klart skille på judo og jiu-jitsu.

Det finnes ikke noe mer spor etter Lauritz og judo senere. Det eneste er et brev Kjell Salling fikk i februar 1950, se dette i Norsk judo nr. 1 fra 1978.

Det finnes også noe skrevet på  judoencyclopedia.jimdo.com og diverse andre nettsider- alt her er ikke korrekt, det står bl.a. at han trente på Kodokan, men det er ikke tilfelle –  Han var aldri  på Kodokan. Det står også at fikk det sorte beltet av keiseren, men han ble bare gratulert – bra det også.

1922 - A Norwegian diplomat named Lauritz Grønvold undertakes judo studies at the Kodokan in Tokyo. Upon leaving Japan six years later, Grønvold receives his black belt at a ceremony attended by the Emperor, making him the first (and perhaps only) European to be so honored. Other Norwegian judo pioneers included Haakon Schonning, who started teaching Fairbairn’s defendu system to Norwegian policemen in 1929. In Sweden, pioneers include Viking Cronholm, who introduced jujutsu to Stockholm as early as 1908, and his students Alex Wiemark, Arthur Lidberg, and Ernst Wessman. Jacques Rigolet introduced Kawaishi's methods to Stockholm in 1948, and in 1957, the Dutch judoka Gerhard Gosen also started clubs in Sweden. Danish pioneers include Knud Janson, who established a judo organization in Copenhagen in 1944. Finally, in Finland, Torsten Muren established a judo club in Helsinki in 1958. Early Scandinavian instructors were usually foreign: British at the Norwegian clubs, French at the Danish clubs, German, French, or Dutch at the Swedish clubs, and Japanese at the Finnish clubs.

Atle Lundsrud – 60 år i 1993

Atle feires i Ippon Judoklubb

Det var i 1993 at Atle Lundsrud, 4. DAN, fylte 60 år, og
Ippon Judoklubb hadde laget en markering i klubbens gamle dojo i Nadderudhallen.

Atle Lundsrud-60 år-1 Atle Lundsrud-60 år og Geir-2 Atle Lundsrud-60 år-6 Atle Lundsrud-60 år-3 Atle Lundsrud-60 år og Geir-5 Atle Lundsrud-60 år og Geir-4Undertegnede hadde gleden av å delta på feiringen i Dojo’en og fikk lurt Atle utpå matta i en Newaza runde.                                   Ut fra bildene ser det ut til at Atle satte pris på både arrangementet og newaza’en.

Dette foregikk i Ippon judoklubb sine gamle lokaler i Nadderudhallen. Vi som er litt eldre husker med gru og glede disse lokalene.                       I dag har Ippon fine lokalere, fortsatt i Nadderudhallen.           De gamle lokalene fungere nå som styrkerom.

Atle var en markant personlighet i Norsk Judo i mange år.             Han startet sin judokarriere i NJJK i 1962 og startet Ippon judoklubb i 1970.                                    Han har bl.a. vært klubbleder, President i NJF, redaktør av Norsk judo,                       Stevneleder, EM            Damer i Norge, 1982 og EM Herrer i                Norge, 1985.                    Og han er en av 6 æresmedlemer i NJF.

Det var som dommer de fleste av oss som konkurerte møtte         Atle.                                      Atle var en av de første i Norge som fikk C-lisens og han var til slutt IJF-A lisensiert dommer.

Fotograf er Morten Bachmann.

Atles 50 års dag ble nevnt i norsk judo nr. 5-6 1983.Atle Lundsrud - 50 år - august 1983

Se ellers egen artikkel på www.judo.no i forbindelse med
Atles bortgang 1.november 2006