Diverse dokumenter

Det er blitt laget mye dokumentasjon, hefter, blader, illustrasjoner, dokumenter, mm. til kurs, seminarer, graderinger, tinget, presentasjoner o.l.. Her er mye morsomt å lese og kanskje noe av det fortjener et nytt liv i en eller annen form.  Mye av dette er nok gått tapt, men det vi finner eller får tilsendt vil bli prøve å publisere herjudoinfo.no/judoforbundet/diverse-dokumenter.

Hvis noen sitter på noe av interesse, så ta kontakt med en av oss i Historikkprosjekt eller NJF-kontoret.

Introduksjons- og aktivitetslederkurs – trener 1

På begynnelsen av 1980 var aktiviteten stor i Norsk judo og mye ble produsert av bl.a. kurshefter. Her presenteres heftene til Introduksjonskurset og aktivitetslederkurset som ble benyttet i ‘Trener 1’ utdannelsen.  Mye arbeid ble lagt ned for å lage disse heftene og gjengen fra Bergen som var med i Utdannings- og instruksjons-komitêen i NJF, Johan Christopher Giertsen, Geir Otterbeck og Tone Vestøl,  skal ha stor takk for dette arbeidet.

Trener 1 - Introduksjonskurs - Utd. og instruk.komite - 1982Trener 1 - Aktivitetslederkurs - Utd. og instruk.komite - 1981

Det er også lagt ut flere hefter og dokumenter her under judoinfo.no/judoforbundet/diverse-dokumenter.  Det vil i tiden fremover bli lagt ut flere hefter, kursmateriell og dokumenter på denne siden.

Dagens dokumenter, kursmateriell og annet blir lagt på judo.no.

Lauritz Grønvold – første dangraderte nordmann – 1928

 Tokyo, Japan – 1922-28

Lauritz Grønvold var en norsk diplomat i Japan i perioden 1922-28. Han deltok i 4-5 år nesten daglig på judotrening  i nærheten av der han bodde. Treningslokalet var en hall som tilhørte en japansk greve. Læreren / treneren var Matsui og hans familie hadde vært samuraier hos denne grevens familie. Dette er også nevnt i Carl August Thoresen sin artikkel om Judoens historie i Norge, del 2.

Da Lauritz forlot Japan fikk han tildelt det sorte belte ( han benevner dette selv som kurojne Obi). Han fikk beltet tildelt i sin klubb, Matsui Judo Club i 1928. Han ble litt senere gratulert for dette av den unge keiseren i en avskjedsaudiens.

Lauritz GrønnvoldLauritz er født i 1891, død i 1971, tok juridisk embetseksamen i 1914 og ble ansatt i utenriksdepartementet i 1915 og ble da i 1922 Chargê d’affaires i Tokyo.  Mer om Lauritz finnes i Norsk judo nr. 1 fra 1978, her har Kjell Salling, redaktør av Norsk judo på den tiden,  skrevet en del.

Bilde fra boken - Japan krigernes og blomsterelskernes land Han skrev en bok om Japan, utgitt i 1946, Japan : krigernes og blomsterelskernes land                                  Men det eneste som nevnt om judo i boken er bildet til høyre. Han skriver her  om judo eller jiu- jitsu. Bildet viser nok en judokamp. Jigoro Kano grunnla Kodokan i Tokyo i 1882 og fra begynnelsen av 1900 hadde man et klart skille på judo og jiu-jitsu.

Det finnes ikke noe mer spor etter Lauritz og judo senere. Det eneste er et brev Kjell Salling fikk i februar 1950, se dette i Norsk judo nr. 1 fra 1978.

Det finnes også noe skrevet på  judoencyclopedia.jimdo.com og diverse andre nettsider- alt her er ikke korrekt, det står bl.a. at han trente på Kodokan, men det er ikke tilfelle –  Han var aldri  på Kodokan. Det står også at fikk det sorte beltet av keiseren, men han ble bare gratulert – bra det også.

1922 - A Norwegian diplomat named Lauritz Grønvold undertakes judo studies at the Kodokan in Tokyo. Upon leaving Japan six years later, Grønvold receives his black belt at a ceremony attended by the Emperor, making him the first (and perhaps only) European to be so honored. Other Norwegian judo pioneers included Haakon Schonning, who started teaching Fairbairn’s defendu system to Norwegian policemen in 1929. In Sweden, pioneers include Viking Cronholm, who introduced jujutsu to Stockholm as early as 1908, and his students Alex Wiemark, Arthur Lidberg, and Ernst Wessman. Jacques Rigolet introduced Kawaishi's methods to Stockholm in 1948, and in 1957, the Dutch judoka Gerhard Gosen also started clubs in Sweden. Danish pioneers include Knud Janson, who established a judo organization in Copenhagen in 1944. Finally, in Finland, Torsten Muren established a judo club in Helsinki in 1958. Early Scandinavian instructors were usually foreign: British at the Norwegian clubs, French at the Danish clubs, German, French, or Dutch at the Swedish clubs, and Japanese at the Finnish clubs.

NJJK sommerleir 1974

Overskrift Hajime sommerleir Møvik - 1974

Møvik 10. – 17.august

NJJK sin andre sommerleir med Olle Edeklev ( den gang 4.dan ), fra Stockholm Judoklubb, som hovedtrener og inspirator. Olle var med både i 1973, Helgeroa syd for Larvik, og i 1974, Møvik syd foDiplom Olle Edeklem - 1974r Moss.

Gunnar Foss var leirsjef, men hadde flere medhjelpere, dette ser vi på plaketten som Olle fikk overlevert. På den har Gunnar Foss, Torkell Sauer, Erik «Lillegutt» Haugen, Eilif Hellan og Odd Johnsen undertegnet. Men flere var med i arrangementet, se bildene i PDF-dokumentet lengre ned.

Hvorfor det ble Møvik er pga. Eilif Hellan og familie, de ferierte der på det som var Moss bygningsarbeidernes feriehjem. Eilif foreslo dette som et sted for en sommerleir.

Det var for det meste deltagere fra NJJK, men andre klubber var også representert, bl.a. var jeg, Geir Åstorp, der med en gjeng fra Fredrikstad judo klubb. Leiren kostet 175 kr. i telt, 200 kr i dojo  eller 250 kr. i hytte, middag var inkludert.

Det ble tatt en del bilder fra denne leiren og her presenteres en del av disse – Bilder fra NJK sin sommerleir på Møvik – 1974

Norsk judo ‘sin far’ Henrik Lundh, den gang 70 år, var der en kort tur med sin motorsykkel, en 750 Yamaha. Det ble da mitt første møte med Henrik Lundh.

Denne leiren var i en periode da det var stor interesse for judo i Norge og mange nye deltok. Leirene var med på å heve nivået i norsk judo.  Det var sommerleirer stort sett hver sommer under hele 1970 tallet. Marienlyst judoclub hadde også sine leirer i Nordmarka i denne perioden. Trondheim judokwai hadde på denne tiden sine Frøyaleier i 1979, 1980 og 1981. Bergen judoklubb arrangerte sammen med Hordaland judokrets sommerleir på Stord i 1981.

Det er skrevet et fyldig referat i Hajime nr. 3 fra 1974. Her er det også flere bilder fra leiren.

 

Oppstarten av Judo for fred (2002-2003)

 Judo for fred (JFF) er bistandskomiteen i Norges Judoforbund og mottar midler fra Norad og privatpersoner og har aktivitet i Afghanistan og Zambia. Historien om JFF starter med diplomaten og judoutøveren Stig Traavik. Stig har blant annet deltatt i OL for Norge og i 2001 jobbet han i Geneve.

De første treningene for jentene fra barnehjemmet trente i et telt vi fikk låne av UNICEF. Foto: Birgit Ryningen
De første treningene for jentene fra barnehjemmet trente i et telt vi fikk låne av UNICEF. Foto: Birgit Ryningen

Stig drar til Afghanistan

I årsskiftet 2001/2002 var det klart at Norge skulle åpne en ambassade i Kabul. Stig ble tilbudt nestlederjobben på ambassaden og han takket ja til tilbudet uten å tenke seg om to ganger. Da Stig kom til Kabul prøvde han å finne ut om det fantes noe judo der, men han fant ingen som kunne svare på det. Det han derimot fant ut var at det fantes fristilsbryting. Han tenkte at det var likt nok og dro til en sportsbutikk for å kjøpe seg en bryterdrakt. Da han var i butikken kom det en fyr bort og pekte på blomkålørene til Stig og lurte på hvor han skulle bryte hen. Stig sa at han skulle begynne å med bryting på Stadion (Stadion til National Afghan Olympic Committee (NAOC) ble brukt som henrettelsesplass under Taliban, men ble gitt tilbake til idretten etter Talibans fall). Jeg driver med judo, sa fyren. Han fortalte Stig når og hvor det var judotrening.

Judo for fred
Stig Traavik mellom de afghanske judoutøverene Farhad (t.v.) og Ammon. Foto: Birgit Ryningen

Judotreningene holdt til i et helt utbomba lokale i et område som var like utbomba. I den ene enden av lokalet hadde etterretningstjenesten kampsporttrening og i den andre enden var det judo. Lokalet ellers bestod av et betongskjelett med plast foran åpningene der vinduene skulle vært. Mattene lå rett på betonggulvet og bestod av en treramme med en presenning som var strukket over noe udefinerbart materiale. Første gang han var der, møtte han kun Mr. Zakria som var president, dommersjef og landslagstrener; kort sagt alt i det Afghanske Judoforbundet. På et senere tidspunkt foreslo han også at han skulle delta i VM. Stig spurte om de skulle trene og etter noen uchi-komi skulle de gå randori hvorpå Stig kastet Mr. Zakria på yoko tomoe nage 3-4 ganger på rappen så det sang i betongen. Da var treningen ferdig, men Zakria ville at Stig skulle komme oftere og Stig begynte å trene sammen med det de kalte landslaget. Han fikk aldri svar på hvor og når de andre klubbene trente og det ble fort klart at det var fordi ”landslaget” ønsket ikke at Stig skulle trene med og lære opp noen av de andre. På tross av iherdig søken etter andre klubber, var det ikke lett å finne ut hvor og når de andre trente.

Da Stig kom til Kabul, var det organiserte judotreninger, men de drev med lignet mer på en slags bryting. De kunne veldig lite teknikk og kunne heller ikke reglene, men de trente nesten hver dag kl 6.00 om morgenen. Det var ikke så mye å gjøre i Kabul på den tiden. Det var portforbud etter klokka ni om kvelden og Stig la seg tidlig og ble heller med på morgentreningene 2-3 ganger i uka før jobb.

Judo for fred
Judogutter utenfor treningslokalet sitt i Kabul, 2003. Foto: Birgit Ryningen

Stig hjalp dem med å bli en del av det internasjonale Judoforbundet (IJF) og de dro på sin første konkurranse i utlandet. Etter hvert begynte Stig å spørre etter barna. Når trener barna og hvor trener de? Stig tenkte tilbake på sin egen barndom og husket hvordan Gunnar Foss hadde tatt imot barna og hvor viktig det hadde vært for ham som liten. Barna som møtte opp på trening i NJJK fikk et miljø, et sted å være og trygghet. Men i Kabul mente de at barn ikke var flinke og de fikk klare seg selv. Når de ble 14-15 år kunne de få komme på trening, men barna hadde de ikke bruk for i klubben.

Stig begynte å snakke om verdier og om hvorfor særlig barn som vokser opp i et land som Afghanistan trenger noe positivt å holde på med. Det gjorde nok litt inntrykk, men det som gjorde mest inntrykk var at Stig sa at dersom noen skal bli skikkelig gode i judo så må de begynne som barn.

De første treningene for jentene fra barnehjemmet trente i et telt vi fikk låne av UNICEF. Muruari og Zainab. Foto: Birgit Ryningen
De første treningene for jentene fra barnehjemmet trente i et telt vi fikk låne av UNICEF. Muruari og Zainab. Foto: Birgit Ryningen

Stig traff etter hvert Seema Ghani. Hun jobbet da for FN og hun hadde tatt til seg 15 foreldreløse barn. En dag de spiste lunsj fortalte Stig henne om ideen han hadde om barnetreninger, og Seema sa; kan du ikke begynne med barna mine? Stig tok med seg noen av landslagsutøverne og begynte å trene de første 8 barna i judo. Det var 8 små gutter fra femårsalderen og oppover. De afghanske guttene var hovedtrenere og Stig støttet opp om dem når han hadde tid. Han så at de hadde behov for både teknisk og pedagogisk veiledning, så Stig inviterte sin gamle trener og venn, Alfredo Chinchilla, om han kunne komme ned. Stig visste at flere generasjoner av de som har blitt gode judoutøvere i Norge har hatt Alfredo som trener da de var barn.

Da barnetreningene var kommet i gang var det flere av afghanerne som begynte å bli interessert og den første som viste interesse var Shafiq Eqrar som drev en av de andre klubbene utenom landslaget det faktisk hadde lyktes Stig å komme i kontakt med. Shafiq jobbet på et senter for gatebarn,  Aschiana, og spurte Stig om hjelp til å sette i gang judotrening for barna der. Stig skaffet dem noen drakter og matter og han var med på noen treninger, men hadde ikke tid til å bli med på så ofte.

De første treningene for jentene fra barnehjemmet trente i et telt vi fikk låne av UNICEF. Muruari og Zainab. Foto: Birgit Ryningen
De første treningene for jentene fra barnehjemmet trente i et telt vi fikk låne av UNICEF. Muruari og Zainab. Foto: Birgit Ryningen

I årene 1999-2003 var Alf Birger Rostad president i Norges Judoforbund. Da Stig Traavik ringte og spurte om Judoforbundet ønsket å bidra til å bygge opp judo i Afghanistan, hadde Alf Birger bare et svar han kunne gi, nemlig: Ja. Det ble samlet inn brukte matter og drakter fra Norge og sendt til Afghanistan. Jon Brattlid koordinerte selve innsamlingen.

Jentene på barnehjemmet til Seema hadde på denne tiden begynt å mase om at de også skulle få begynne å trene judo. Det hadde også dukket opp noen større jenter som også ville trene judo. Verken Stig eller de afghanske guttene kunne trene jentene, så Stig inviterte norske judojenter til Kabul. De norske judojentene kom mer enn gjerne til Kabul for å være instruktører og de satte i gang med instruktøropplæring av de litt eldre afghanske jentene.

Judo for fred
Afghansitans første kvinnelige gulbelter! Foto: Birgit Ryningen

Dette, innsamlingen av brukte drakter og matter samt instruktørbesøkene fra Norge, var starten på det som skulle bli Judo for fred komiteen i Norges Judoforbund.

Til sammen 7 norske judotrenere besøkte Kabul i 2002. Disse trenerne var: Alfredo Chinchilla, Jon Brattlid, Thomas Engebrethsen, Ane Ofstad Presterud, Cecilie Lille, Gøril Johansen og Birgit Ryningen.

Judo for fred
Judogutter utenfor treningslokalet sitt i Kabul, 2003. Foto: Birgit Ryningen
Judo for fred
Utsikten fra en av dojoene i Kabul, 2003. Foto: Birgit Ryningen

Judo for fred

Gøril Johansen, Cecilie Lille, Vibeke Thiblin, Alfredo Chinchilla og Birgit Ryningen startet opp Judo for fred i Norge våren 2002, for å følge opp Stigs arbeid. JFFs første styre er listet opp under:

Leder: Birgit Ryningen

Nestleder: Gøril Johansen

Sekretær: Vibeke Thiblin

Økonom: Cecilie Lille

Judo for fred (JFF) ble et fritt prosjekt under Norges Judoforbund (NJF) etter møte med Forbundstyret, våren 2003. Jan Eirik Schøitz hadde akkurat tatt over presidentvervet i NJF og han krevde at dersom JFF skulle kunne kalle seg et prosjekt under NJF, skulle NJFs ressurser i form av tid, administrasjon og penger ikke benyttes.

Styret i JFF ønsket å sende norske trenere til Afghanistan. Hydro Polymers og Right to Play dekket billetter til Kabul for Vibeke Thiblin og Birgit Ryningen som hadde et 10 ukers opphold høsten 2003. Under dette oppholdet bodde Vibeke og Birgit hos Stig og han tipset dem om at det gikk an å søke både Fredskorpset (FK) og NORAD om finansiell støtte til JFF.

Sterke vennskapsbånd var blitt knyttet mellom afghanske og norske judoutøvere og da Vibeke og Birgit var hjemme igjen etter sitt 10 ukers opphold i 2003, satte JFF sitt styre i gang med å søke om penger fra nettopp FK og NORAD.

Siden har både FK og NORAD finansiert utveksling av trenere, materiell og drift av flere klubber i Afghanistan og fra 2013 i Zambia med spesiell fokus på barn og jenter. Mange norske, afghanske og etterhvert zambiske judoutøvere har vært involvert og lagt ned utrolig mange timer i frivillig styrearbeid, administrasjon og som trenere.

 

For informasjon om JFFs arbeid i dag: Judo for freds hjemmeside

Judo for fred sitt styre 2006. Fra venstre: Birgit Ryningen, Anders Levoll, Lars Kyllingstad, Tone Solnørdal og Vibeke Thiblin
Judo for fred sitt styre 2006. Fra venstre: Birgit Ryningen, Anders Levoll, Lars Kyllingstad, Tone Solnørdal og Vibeke Thiblin
Judo for fred sitt styre 2007. Bak fra venstre: Per Einar Torbergsen og Lars Kyllingstad, i midten fra venstre: Anders Levoll og Tore Kongshaug, forran fra venstre: Birgit Ryningen, Linda Mari Holøien og Vibeke Thiblin
Judo for fred sitt styre 2007. Bak fra venstre: Per Einar Torbergsen og Lars Kyllingstad, i midten fra venstre: Anders Levoll og Tore Kongshaug, forran fra venstre: Birgit Ryningen, Linda Mari Holøien og Vibeke Thiblin

 

Styrets beretning med appendiks fra årene 2005, 2006, 2007 & 2008 kan sees her.

Rapport fra byggingen av dojo i Kabul, skrevet av Shafiq Eqrar

Teksten er skrevet av Birgit Ryningen. Mesteparten av innholdet er hentet fra intervju med Stig Traavik den 25.3.2012. Siste delen er stort sett hentet fra Judo for fred sine årsrapporter.